14 makeover av stue og spisestue

Med vanlige hvite vegger, ingen vindusbehandlinger og blid, nøytral møbler, føles rommet litt sterkt. Plassen har flotte detaljer, som en tremantel og innebygde bokhyller, men de blir ikke vist frem ordentlig.

Å trekke møblene nærmere hverandre skaper en mer intim atmosfære. Den dristige sebraprint-aksenten gir kontrast til den lavmessige sofaen, mens du fjerner teppet med stort område, gjør at plassen føles mindre trang og utsetter de vakre tregulvene.

Spredte sitteplasser gjør rommet kaldt, og kontrasten mellom de hvite veggene og den mørke tretrimmen er for alvorlig. High end-bordene får sofaen til å se vinglete ut.

Nymalte blekgrønne vegger balanserer trimmen pent (og gjenspeiler en aksentfarge på tapetet i det tilstøtende rommet). Å legge lyst mønstrede og fargede kasteputer i den nøytrale sofaen injiserer øyeblikkelig personlighet. For å forankre sittegruppen erstatter et større teppe de to små, og sofaen og kjærlighetssetet trekkes nærmere hverandre. Endebordene er ombygd som en konsoll på veggen bak kjærlighetsseteren, og salongbordet blir et sluttbord.

Uten kunst eller en mantel går peisen tapt i en hvit vegg. Blandede fargetoner lar rommet være livløst.

Et morsomt tavle løser mantelproblemet. To vegger malt blå avgrenset og livner opp plassen, mens et nytt rene stoffpanel skjuler elektroniske ledninger og tilfører tekstur.

Med nakne vegger malt i standard utleiershvite, bla vegg-til-vegg-tepper og et rotete utvalg av rensede eiendeler, ser stuen slurvete og uferdige ut.

Mye tiltrengte funksjonelle og dekorative stykker, som mørkfargede hyller og cubbyholes, gir rommet en levelig kvalitet. Noe rik grønn maling, som balanserer blåfarger og jordfarger i rommet, tilfører dybde, mens a mørkt aksentteppe og polstret benk strødd med fargerike aksentputer er med på å definere en samtale område. En collage av kart, vintage-postkort og konvolutter personaliserer plassen.

Å prøve å få åpen plass ved å skyve møbler til veggene (der den samler rot) dreper varmen i et rom. Vinduene er skjult bak lag med planter og gardiner, noe som gjør at stedet føles mindre.

For å livliggjøre og fokusere rommet, danner en klassisk sofa, klubbstol og tøffelstol en omgjengelig trekant, og sekskantede bagasjerom kombineres for å danne et salongbord. Et nøytralt teppe hjelper til med å forene rommet, mens nymalte vegger føles mer naturlige og lyse. Gardinstenger som strekker seg utover vindusrammer gir mer lys og trekker øyet utover.

Å plassere boarealet i midten av rommet betyr at det brukes som en gjennomgang i stedet for et koselig reisemål. Salongbordet er dårlig plassert som et sluttbord, mens en stor, svart osmann suger opp plass midt i rommet.

Rommet er vendt, og logisk plasserer spisestuen nærmere kjøkkenet. Sofaer blir flyttet ved siden av vinduet for å overse naturen, og en lilla divan gir varme. Salongbordet sitter nå foran sofaene, mens ottomanen er gjort mer nyttig gjemt i et hjørne som et sidebord toppet med planter.

Plassen ser udefinert og overfylt med en sovesofa i seksjoner som tar nesten hele lengden på rommet. Små, men travle hyller over den rotete TV- og stereoanlegget får rommet til å virke tilfeldig og uorganisert. De hvite veggene vasker ut den lille plassen.

Farge metter nå veggene og hvit maling fremhever trimmet, slik at plassen ser mye større ut. Et stripet teppe tar opp fargen på veggen og forlenger området, og klare akrylhekkebord forsvinner inn i omgivelsene sine mens de tar liten gulvplass. Et nytt medieskap skjuler skjemmende elektronikk og skaper øyeblikkelig lagring uten å overmannet rommet. Den store sofaen og den juttende sjesjongen er erstattet med en smalere sofa, slik at man får plass uten å miste sitteplasser.

Dusjgardiner henger i vinduet, en slått ottomann fungerer som en hundeseng, og åpne hyller viser et visuelt rot med bilder og knickknacks, som alle gir rommet en luft av knapt inneholdt kaos. De tette blå veggene får rommet til å føles mindre, og sofaen, selv om den er behagelig, er for vanskelig til å matche i farger.

Et strøk med gul maling gir et øyeblikkelig løft, og sofaproblemet løses med en maskinvaskbar kikkert glidelås i skarpt hvitt (lettere å rengjøre enn et farget stoff, som vil visne med bleking). Vinduet får visuell balanse og mykhet ved tilsetning av tre persienner i lett bøk, og pakket hyller er skjult av lin-dekket strukket lerret som også fungerer som billig "kunst."

Rommet er for smalt til å romme alle møbler - inkludert et antall stoler og et voluminøst mediesenter - som sitter fast i det. Her er TV-en midtpunktet og lar andre områder i rommet være ubrukte.

Å skyve sofaen mot motsatt vegg slik at den vender mot peisen, og plasserer TV-en på en det slanke skapet i nærheten av vinduet skaper to distinkte soner: en for samtale og en for underholdning. En akrylstol fyller sittegruppen uten å legge til visuell heft, mens det lille området teppet er oppgradert til et større sisal teppe.

Selv om sofaen og kjærlighetsseteren er sterke stykker, er resten av rommet fylt med diverse gjenstander som har blitt tilfeldig plassert, slik at rommet virker lopsided. En ho-hum fargepalett og nakne vinduer gir rommet en akkurat innflytting-følelse, og det nikkede og ripete salongbordet er et øye.

Matchstick sammenrullingssjatteringer, et spraymalt rødt salongbord og en enkel vegg i fargen (blått er som allsidig og nøytral som beige eller grå) som skaper fokus, gjør rommet til et muntert, koselig og sammenhengende plass. En silkepute i en mørkere nyanse av blått hjelper deg med å forene rommet (og forhindrer at sofaen ser ut som en stor, hvit hval). Et stort havgrassteppe holder møblene fra å flyte målløst.

To store beisede sofaer, en svingbar hvilestol (ikke vist) og grått teppebelegg over et støpt betonggulv opp til et utseende best beskrevet som "post-sovesal." Den hvete-fargede sofaen fungerer, men for mange flekker bommer bomullen stoff. Salongbordet er for lite for sofaen, og gyngestolen og dens matchende ottomanske publikum sitter sittegruppen.

En ny slipcover i en lys-som-luft farge gir sofaen et friskt, strømlinjeformet utseende, og redigeringen ned av gyngestolen og ottomanen frigjør plass til en lang hvit benk. Et lyst ullteppe dekker mer enn nok tepper i office-klassen til å trekke rommet sammen.

Med upraktiske møbler, hånd-down, tunge gardiner og et bordbenk dekket med uoverensstemmede knickknacks, mangler denne spisestuen en levelig og innbydende appell. Det som skal være et familiesamlingssted fungerer i stedet som et håndverkssenter, arbeidsstasjon og depot for post.

Et stort spisebord i heltre, nye polstrede stoler med glidelåser (flott for kamuflering av søl) og et rent, harmonisk fargevalg gir rommet den perfekte balansen mellom form og funksjon. Unfussy vindusbehandlinger gir flott utsikt fra alle vinkler, og et lite hengt veggspeil gjør at rommet virker større.

Tilsvarende fungerer denne spisesalen som hjemmekontor, men et fjell av papirer, magasiner, fotografier og barnas kunstverk hver overflate på bordet, noe som gjør plassen funksjonsfri som kontor og overveldende sin rolle som et sted å spise og underholde.

Tillegg av to møbler - et skrivebord med hutch og en bokhylle - gir skjønnhet mens den inneholder rotet. Godt plasserte vaser og noen samleobjekter er nok til å forhindre at rommet skriker "kontor."

Den tofargede flekken og malingen på bordet og stolene får rommet til å se hakkete ut og kastet sammen. En knebøy, full-til-randen bokhylle dverger plassen, og overløpet sitter på gulvet - bevare veggene for visning, selv om det er sårt behov for organisering av plass.

Å male stolene og bordhvite lar dem smelte sammen i hyllene i bakgrunnen, og skaper en romslig følelse. Kombinasjonen av fargerike vegger og hvitmaling i taket får også plassen til å se større ut. En høy bokhylle (med esker og kurver anordnet symmetrisk i hyllene) balanserer rommet uten kilter og skaper øyeblikkelig lagring.