Hvorfor å si "ikke noe problem" på jobb irriterer sjefen din

Det er et (tilsynelatende) ufarlig uttrykk som, som det viser seg, får noen menneskers hår til å stå på ende, spesielt på arbeidsplassen. Fornærmede: "Ikke noe problem."

Jeg sier det, du sier det, vi stort sett alle si det - ofte på daglig basis og typisk i stedet for nå-synonyme svar som "selvfølgelig" når du blir bedt om å gjøre noe, eller "du er velkommen" når du blir truffet med en "takk." Ikke sant? Angivelig er det mer komplisert enn det.

Min første gang jeg hørte om denne svarteliste frasen kom fra min første sjef på min første jobb. Hun nevnte i forbifarten at det å få "ikke noe problem" eller "ingen bekymringer" som svar på enhver forespørsel irriterte henne til ingen ende. Helt overrasket, fikk jeg panikk - umiddelbart. Jeg hadde aldri hørt om dette før, og jeg trodde ikke det var et tall høyt nok til å telle hvor mange ganger jeg brukte "ikke noe problem" om dagen. Jeg trodde jeg var hyggelig, profesjonell og forpliktet! Nå bekymret jeg meg for at jeg hadde gnidd viktige mennesker feil vei gjennom forskjellige kommunikasjonsmåter - uten engang å vite det.

Som en ivrig å glede ung profesjonell, lyttet jeg til manageren min som om hun lærte meg å puste. (Jeg har til og med skrevet "slutt å si" ikke noe problem "i notatboken min.) Men mens jeg prøvde å brenne den inn i hjernen min, gjorde jeg det fortsatt ikke egentlig skjønner.

Hva er det som er så dårlig med å si "ikke noe problem" likevel? Erklæringen hennes virket litt hard, litt utilgivende - det er bare en kollokialisme for "sikker" eller "du er velkommen." Var hun aversjon mot det som et personlig kjæledyr, eller var dette et vidt foraktet uttrykk de ikke lærte meg om på college-karrieren senter? Jeg hatet å tro at en velmenende person gikk rundt og ubevisst respekterer andre ved å si "ikke noe problem" i stedet for "du er velkommen." (Og jeg hatet enda mer å tro at den personen var meg.)

Og så begynte jeg å styre en direkte rapport selv, og hun slo meg med et tilfeldig "ikke noe problem" på sin første dag. Jeg ville ikke akkurat si at jeg ble irritert, men noe klikket, og den første sjefens faste holdning til saken begynte å være mer fornuftig. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men det var noe så uformelt i måten hun sa det som fikk meg til å tøffe hodet og skulle ønske at hun hadde vært litt mindre utenpå mansjetten sin første dag. Ble jeg faktisk opprørt av svaret hennes? Selvfølgelig ikke, og hun mente ingenting med det. Men jeg kom til slutt til å forstå implikasjonene av denne to-ordsfrasen etter å ha vært i den mottakende enden.

Kanskje er det en generasjon ting, eller kanskje er det ganske enkelt kontekstuelt, men mange mennesker (ikke bare sjefen min!) tåler ikke å høre "ikke noe problem" fordi de forbinder det med den bokstavelige betydningen - og den implikasjonen det er, var eller faktisk ville være et problem. Det er perfekt fornuftig at noens profesjonelle overordnede (eller til og med en kunde snakker med kundeservice) børste på "ikke noe problem", noe som kan føre dem til defensiv og tenke: "Jeg vet at det ikke er noe problem. Jeg ber deg ikke om en tjeneste, det er din glede og jobb å gjøre dette. "

Du er selvbevisst om å bruke "ikke noe problem" nå, ikke sant? Hvis du tror at du har brukt - eller misbrukt - dette potensielt krenkende uttrykket, bytt det ut til et antall enkle, vennlige svar (noen få favoritter: "du er velkommen," "min glede", "når som helst", "absolutt," "ja" - du får idé).

Som en vanesak unngår jeg nå å si det som pesten, bare i tilfelle. Men for rekorden, kunne jeg ikke bry meg mindre når folk sier eller skriver det til meg. Seriøst er det ikke noe problem.

I SLEKT:De nye reglene for å skrive en CV som faktisk vil få deg ansatt