Ekstremister? Radikale? Fanatikere? Den bedre termen er "More-On"
Det er så mange navn for totalt dust. I psykologien kaller vi dem narsissister, psykopater, gasslightere og mørktriade-personligheter. I politikk, vi kaller dem tyranner, ekstremister, diktatorer og fascister. I hverdagen kaller vi dem...vel, for mange begreper til å nevne, mange av dem er ikke nevneverdige.
Jeg vil kalle dem idioter, men med en distinkt og presis definisjon. Det som skiller idioter er akkurat der i selve ordet: Idioter er folk som tankeløst samler mer og mer på det de anser som sine personlig merkede dyder. Hvis de identifiserer seg som tøffe, kan de aldri få nok seighet. Hvis de identifiserer seg som frihetselskende, kan de aldri få nok frihet. Hvis de er hekta på Merk følgende, de kan aldri få nok av det, selv om det hele er negativ oppmerksomhet. De er som folk som oppdaget at de liker salt, erklærer seg selv som saltkonger og heller hele beholdere på hver tallerken, selv om den dreper dem. Til en mer, det er ikke noe som heter overskudd.
Flere har funnet det som gjør dem høye. Helt siden har de hamret løs på det tankeløst, robotisk, moronisk som junkies. På livets svingete vei svingte de rett en gang. Det føltes som deres store gjennombrudd, det siste de noen gang ville trenge. Helt siden har de insistert på at man alltid skal svinge rett på svingete veier.
Du kan kalle dem ekstremister eller radikale, men ikke i forhold til en klar, etablert standard. Vi er alle ekstreme og radikale etter noens standard. Snarere er de umeraterte - faktisk anti-moderate - i motsetning til all moderasjon. De er tullete galninger som går gjennom alle kontroller og balanser, alt som kan begrense deres mer-oniske utskeielser.
De har funnet sin signaturdyd, og de kommer til å banke på den til kyrne kommer hjem, bry deg ikke om konsekvensene. De har bare en hammer, så alt er en spiker.
Gjennom historien har revolusjoner implodert og slukt sine egne. Når revolusjonen vinner, må de lede, ikke bare sprute ut mer-oniske slagord, men deres ledere vet bare hvordan de skal konkurrere mer-onisk om hvem som hamrer best. Så de begynner å hamre hverandre ned. De har sin ene ting. Deres stolthet er merket med det som saltkongens. De føler seg udødelige fordi de har funnet den ene tingen de står for. Hvis de dør, vil det være en stolt død. De vil ha dødd i overkant av sin ene mer-oniske årsak, den eneste kilden til deres identitet.
Å være en mer-på vinner en stund. Flere og flere mer-on hoper seg på fordi mer-på lederEn ting kan også være deres kilde til stolthet. Mer-oniske bevegelser er så enkle at de får enhver supporter til å føle seg som et geni. De har funnet det eneste som betyr noe, og de kan aldri få nok av det.
Virkeligheten blir plutselig et mye mer komplekst sted å bo. Hver gang det skjer, ser vi mer om epidemier, falske luringer som sjekker ut av virkeligheten og inn i falske påstander om at svaret rett og slett er mer av en ting. De fascistiske og kommunistiske bevegelsene på midten av 1900-tallet var slik. Mindless mer-onisk overskudd. Idiotiske bevegelser vinner en stund og spinner deretter ut.
Mange flere insisterer på at du aldri kan få for mye av faktisk motsatte dyder. For eksempel kan du aldri ha for mye ærlighet og du kan aldri ha for mye vennlighet. Ikke bry deg om at ærlighet og vennlighet ofte er i strid – for eksempel når du ærlig føler deg kritisk til noen som vil betrakte kritikken som uvennlig og kan ha rett. Dette peker på hva som egentlig skjer med mer-on-og en tendens i oss alle, faktisk.
DET GRUNNLEGGENDE
- Hva er narsissisme?
- Finn en rådgiver som forstår narsissisme
Mennesker er en uvanlig engstelig arter. En hund føler skam men kan ikke lure på om de har en fatal karakterfeil. I motsetning til det kan mennesker, og derfor er samtalene våre alltid to samtaler i én.
"Hva er sannsynlig?"
"Liker du meg?"
Vi er derfor jegere og samlere av bekreftelse og trygghet. Vår naturlige tendens er å gravitere mot enhver kilde til bekreftelse, og når vi ikke kan få det fra andre, bekrefter vi ofte selv ved å hevde å representere hvilke egenskaper som er lokalt populære.
Denne søken etter bekreftelse er en viktig driver for menneskelig atferd. Vi samler dydsmerker for leppeservice selvbekreftelse og selvutsmykning. Noen samler inn sko og klær for statusbekreftelse. Flere mennesker samler dydssignaler for status og bekreftelse, og legger aldri merke til hvordan dydssignalene deres kolliderer.
More-ons samler ofte inn motstridende dydssignaler og trekker bare ut den som hjelper dem i en bestemt situasjon. Ett minutt sier de "Hei, jeg skal bare være ærlig. Er ikke ærlighet alltid den beste politikken?" I neste øyeblikk sier de "Du fornærmet meg. Vet du ikke, du skal aldri fornærme noen?"
Å være en mer-på er derfor en oppskrift på absolutt narsissisme, hykleri og lyver. Flere later bare som de aldri kan få for mye av det gode de trenger i øyeblikket. Selv om de hevder at du alltid bør svinge én vei på livets svingete veier, gjør de det ikke. De svinger hver vei, som vi alle gjør. De liker bare å stå på tribunen om å ha funnet den ene tingen vi aldri kan ha i overkant fordi mer er alltid bedre. Ingenting annet betyr noe for dem, så selvfølgelig blir deres narsissisme, løgn og hykleri ukontrollert.
De bryr seg egentlig ikke om det de krever mer og mer av. De bryr seg bare om sin høye status for å ha funnet den ene tingen som betyr noe. De er saltkongen, og de vil dø en stolt død på sitt salte kors, ikke fordi de var så til salt, men fordi de var i ferd med å bli konger, og det er derfor de fremstår som idioter.
Denne artikkelen som video: