Ofrer du for mye av deg selv?

Hva er de mange grunnene til skyldfølelse? Er de ekte eller innbilte? For å svare på disse spørsmålene, må vi gjøre litt utforskning.

Kilde: GoodStudio/Shutterstock

Når vi faktisk er skyldige i å skade en annen person eller en gruppe mennesker, noen ganger føler noen mennesker anger. Anger defineres forskjellig av ulike kilder. Noen sier at det er det samme som skyldfølelsen. Andre sier at det er forskjellig fra skyld, men kan ikke nøyaktig - på en måte som virkelig kan være anvendelig - forklare hvordan det er annerledes.

Jeg sier at anger er basert på en faktisk hendelse der vi har skadet andre på en eller annen måte, mens skyld veldig ofte blir forestilt. Anger presser oss ofte til å gjøre bot, mens skyldfølelse kan presse oss inn i et dypt hull der vi er lammet og kan gjøre det ikke annet enn å gruble over hva vi gjorde, og knytte alle slags "dårlige" eller "egoistiske" motiver, tanker og oppførsel til den. Ved å skille skyld fra anger kan vi gå videre til skyldproblemet.

Skyldfølelse – som, som vi har avklart for formålet med denne bloggen – er basert på falske oppfatninger om hva vi "bør" være å gjøre og tenke, hva som bør og ikke bør motivere oss, og minimering av menneskets kraft hjerte. Disse falske oppfatningene inkluderer ideer om personlig referanse der vi alltid "bør" tjene andre uten å tenke på oss selv. Disse ideene kommer ofte fra falske identiteter som forteller oss at vi bare er gode mennesker i den grad vi ofrer for andre. Noen insisterer til og med på at den eneste grunnen til at vi er i live er for å tjene andre, og det hvis vi ikke er det hele tiden gjør det, har vi mislyktes på vårt oppdrag til planeten Jorden og burde ikke bare føle skyld, men også en stor avtale av

Selvets ofring av en eller annen grunn er et selvofring. Det betyr at vi ikke kan, ikke har lov til å legge merke til eller referere til behovene og ønskerne til Selvet. Problemet er at det kun er gjennom å adressere disse behovene og ønskene som gjør det mulig for oss å leve autentisk. Uoppfylt vil disse behovene og ønskene manifestere seg på andre måter, som f.eks sinne, frustrasjon, harme og til og med mishandling av andre. Selvfølgelig, når disse manifestasjonene oppstår, produserer de enda mer skyld, for den enkelte da begynner å føle at disse følelsene ikke burde eksistere, og mishandlingen av andre er fullstendig feil.

Skyld dømmer oss bare og finner oss skyldige. Det lærer oss ikke å gå innover og finne ut hvorfor vi har gjort noe – det ville vært mer som selvempati. "Hvorfor er jeg sint, frustrert eller ergerlig?" "Hvorfor mishandlet jeg andre på den måten?" Hvis vi svarer på disse spørsmål ærlig, kan vi konkludere med at vi gjorde disse tingene fordi vi hadde ofret Selvet for mye, for for lenge.

Absolutt, det er de heroiske eksemplene som ser ut til å bevise at ofring av Selvet er nødvendig. For eksempel når helten hopper i vannet for å redde druknende mennesker fra en synkende bil – og risikerer sitt eget liv i prosessen. Men er dette gjort basert på en "bør være bra så jeg ikke føler meg skyldig senere"? Eller er det gjort av naturlig medfølelse for andre? Når vi antar at helten bare reagerer på et «bør», og vi prøver å etterligne det i våre egne liv, kan vi sette oss opp for enda en umulighet.

Vi kan ikke ofre oss selv uten noe tilbakeslag fra Selvet. Den prøver å få vår Merk følgende. Det prøver å si at et slikt offer ikke bare ikke er nødvendig, men faktisk er skadelig. For mye offer presser oss lenger og lenger bort fra vårt eget genuine Selv.

Vi har kommet fra et samfunn, en verden der menneskehjertet er henvist til baksetet i livet vårt. Den fungerer rett og slett ikke som en reell makt. Vi vet derfor ikke at menneskehjertet har nok genuin medfølelse i seg til å presse oss til å gjøre for andre på en naturlig måte. Det vi har gjort i stedet er at vi har levd under en tro som sier at vi bare kan være gode mennesker for grad som vi ofrer, og i noen tilfeller – avhengig av hvor utsatt vi er for skyldfølelse – ofrer i ekstrem.

Hvis vi stoler på det menneskelige hjertet, kan det føre oss til alle slags tjenester til både oss selv og andre. Dette er en mer genuin tilnærming til å leve et liv uten skyldfølelse. Det er færre bør og mer genuine handlinger som reflekterer ekte følelse og ekte tanke.

Mange, om ikke alle av oss, har blitt lært visse prinsipper om begrepet egoisme. For en person som er utsatt for skyld, er det en falsk idé om at enhver referanse til seg selv er egoistisk. Enhver handling på vegne av selvet er egoistisk. Enhver tro som tar vare på seg selv er egoistisk. Enhver tanke som tenker på seg selv er egoistisk. Det betyr at det ikke er noe annet igjen enn selvofring – som betyr ofring av det autentiske Selvet. Disse ideene vil skape dype skyldfølelser når man ikke kan imøtekomme dem. De er falske – absolutt falske.

For å leve et autentisk liv, må vi kanskje kvitte oss med slike falske ideer og tro. Vi må kanskje begynne å stole på at menneskehjertet er nok til å veilede oss til den rette handlingen.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.