Er vi alle skyldige i hjertet?

Har du noen gang feilaktig blitt anklaget for en forbrytelse? Eller enda verre, har du noen gang blitt anklaget for en forbrytelse av noen som har begått den samme forbrytelsen mot deg? Hvis ikke, forestill deg noen som anklager deg for å stjele bamsen deres etter å ha stjålet bamsen din. Høres forferdelig ut, ikke sant? Men absolutt ikke uvanlig.

Kriminologisk statistikk tyder på at mer enn halvparten av alle falske positive (det vil si feilaktige domfellelser) innen alle strafferettssystemer er konsekvensen av avbøyninger og strategier for å dekke og skjule forbrytelsen ved å anklage offer. Moderne sosiale medier-kultur kaller dette «offer-beskyldning». Men hvorfor anses angrep som en så utbredt forsvarsstrategi?

I sine grublerier om kolonialisme og dens virkninger forutser Simon Weil hva psykoanalyse etter Melanie Klein vil teoretisere som projeksjon. Problemet, mener Weil, hvorfor kolonialisme og historisk tragedie mer generelt aldri kan "bearbeides" fullstendig (eller hva tyskerne vil kalle

Entnazifisering (avnasifisering) eller i dag Erinnerungskultur (bokstavelig "hukommelse-kultur") "er det som en generell regel et folks gavmildhet strekker seg sjelden til å gjøre en innsats for å avdekke urettferdighetene begått i deres navn.» I stedet for å bære byrden av skyldfølelse, har vi en tendens til å kvitte oss med kvaler ved å projisere årsakene utover. Som Jacqueline Rose skriver i sin bok Pesten, projeksjon fritar det "menneskelige subjektet, uavhengig av hva de kan ha gjort eller hva som kan ha blitt vedtatt i deres navn," for å "bære skyldbyrden, enten det er historisk eller personlig."

Melanie Klein, den berømte østerriksk-britiske objektrelasjonsteoretikeren, beskriver denne psykiske mekanismen som følger:

I den grad vi registrerer det onde og stygge i oss, er det grusomt og vi avviser det som spy. Gjennom driften av overføring, transporterer vi dette ubehaget inn i tingene som omgir oss. Men disse samme tingene, som blir stygge og besudlet i sin tur, sender tilbake til oss, økte, det syke vi har bodd i dem. I denne utvekslingsprosessen utvides ondskapen i oss og vi begynner å føle at selve miljøet vi lever i er et fengsel (Rose, 2023, s. 112).

Simon Weil selv var ikke fremmed for projeksjon. Hun er kjent for å ønske å «besmile hele universet med sin elendighet for ikke å måtte føle, eller inneholde smerten i seg», sier Jacqueline Rose (ibid). Årsaken til elendigheten hennes var hodepine. "Hun fant seg også lyst til å slå andre mennesker på hodet" (ibid.), men "som alle fremføringer av projeksjon eller utagering, ville dette ha gjort saker verre." Weil, en hengiven kristen, erkjente denne vanskeligheten: Når Kristus tar byrden av verdens elendighet på seg selv, avbryter han en syklus med projeksjon.

D.W. Winnicott, en samtidig med Klein, går så langt som å si at den vanskeligste veien for individet å gå er «å se at all grådighet, aggresjon og svik i verden kan ha vært sitt eget ansvar, selv om det faktisk ikke er det.» Det, og dessuten, ikke alle av oss har egenskapene til en Jesus. Husk, som jeg nevnte før, mer enn halvparten av alle falske positiver (feilaktige domfellelser) innen kriminelle rettssystemer er konsekvensen av avbøyninger og strategier for å dekke og skjule forbrytelsen ved å anklage offer.

Forskning på reaksjonene til skyldige og uskyldige mennesker er interessant her.

Uskyldige mennesker reagerer på falske anklager på en rekke måter. Vanlige reaksjoner inkluderer overraskelse og vantro, benektelse av anklagen, sinne og frustrasjon, et ønske om å bevise deres uskyld, og en vilje til å samarbeide med enhver innsats for å undersøke situasjonen. De fleste uskyldige anklagede viser sjokk og forvirring når de blir urettmessig anklaget, og denne vantroen kan være ytterligere forsterket dersom siktede ikke forstår detaljene i siktelsen eller hvorfor de er mistenkt for feilhandling.

Denne tvilen og forvirringen blir vanligvis til et forsøk på å nekte, ettersom de fleste uskyldige mennesker vil avvise alle krav mot dem. Interessant nok er denne fornektelsen av å bli anklaget for overtredelse ofte basert på troen på at deres moralske kode og verdier aldri få dem til å handle på den måten de blir anklaget, uavhengig av om disse personlige moralske verdiene stemmer overens med de juridiske kode. Tenk deg at du feilaktig blir beskyldt for å stjele et kosedyr. Du vil mest sannsynlig benekte og protestere på din uskyld på grunnlag av din moralske frykt for tyveri av kosedyr. Du vil fokusere på handlingens moralske kvalitet ("Jeg ville aldri stjele en mykt leketøy”) heller enn den juridiske kvaliteten på anklagen («Jeg ville aldri stjele et mykt leketøy").

Ofte kan følelsen av å være vantro på ens moralske standarder føre til sinne, som kan rettes mot anklageren eller mot alle andre som er involvert i å foreslå eller underbygge anklagen. Interessant, men disse uttrykkene for sinne innebærer vanligvis ikke anslag. For det er et tegn på skyld. For å gå tilbake til eksemplet her, vil uskyldige vanligvis ikke anklage andre for kosedyrstyveri når de feilaktig blir anklaget for å stjele et kosedyr.

Nå, hva anses kriminologisk som et tegn på skyld?

De fleste skyldige vil, i det minste for en viss periode, fordype seg i protester om uskyld. Imidlertid kan visse tegn indikere skyld uansett. Vanlige tegn på skyld er forsøk på å skjule bevis, unndragelse og nektelse av å samarbeide. Et annet vanlig tegn på skyld er uforholdsmessig panikk og frykt.

Imidlertid er det mest indikerende tegnet på skyldfølelse forsøket på å avlede. En skyldig person kan prøve å flytte fokus bort fra seg selv og over på andre, kanskje ved å komme med anklager eller spre rykter om noen andre. Dette er hva psykoanalytikere har kalt "projeksjon", der individet prøver å overføre sine egne negative følelser og handlinger til noen andre. Som Klein sier,

I den grad vi registrerer det onde og stygge i oss, er det grusomt og vi avviser det som spy. Gjennom operasjonen av overføring transporterer vi dette ubehaget inn i tingene som omgir oss.

Jesus valgte å ikke avlede. Men uten tvil benektet han ikke engang anklagen slik den uskyldige ville gjort. I det var kanskje Jesus en kriminologisk anomali. Siden vi ikke alle kan være som Jesus, verken skyldige eller protestere mot vår uskyld, mener Winnicott at vi alle er ansvarlige, eller i alle fall bør vi alle oppføre oss som om vi var det. Er vi egentlig alle (litt) skyldige?

Påstanden "skyldig inntil uskyldig er bevist" er selvfølgelig Leitmotivet til kafkask litteratur og skremmende nettopp derfor. I Kafka, som i Albert Camus’ Høsten og Den fremmede, skyld administreres tilsynelatende universelt og, kjølig, vilkårlig. De siktede i Kafka og Camus er anklaget, men de vet ikke nøyaktig hva. Det er denne tilstanden av Limbo, i Dantes forstand, denne tilstanden av uforutsigbarhet, av usikkerhet, som gjør verkene til Kafka og Camus så uutholdelige, så foruroligende. Camus og Kafka tror jeg har bevist hvorfor Dantes Limbo, hvor alt er usikkert, hvor man er skyldig inntil det er bevist uskyldig, er faktisk verre enn Infernoet, hvor jeg i det minste lider for min uskyld forlatt.

Så, å tenke sammen med Winnicott at vi skal oppføre oss som om vi alle bare er litt skyldige, tror jeg blir rådet til å piske selv, å leve i konstant tortur. Vi kan ikke bære skylden, og derfor gir vi skylden. Vi klandrer til og med ofre for å slippe ut litt damp, for å unnslippe limboen som ennå ikke er bevist skyldig, men heller ikke helt uskyldig. Winnicotts samfunn er et samfunn som ikke vil gå uten administrasjon av skylden, som inkluderer skylden på de uskyldige. Jeg tror ikke vi skal følge hans råd og tenke oss selv i det minste litt skyldige hele tiden – skyldig i hva, nøyaktig?

Løsningen er snarere, tror jeg, å kvitte oss med tvangen å skylde på. Dette tror jeg er lærdommen til Kafka og Camus: Stopp dette sykelige ønsket om å skylde på, og vi vil ikke lenger alle være skyldige før det er bevist uskyldig. Viktigere, dette er heller ikke et råd for kristen selvpisking, siden å selvpiske er å ta på seg skyld. Nøkkelen er å undertrykke ønsket om å skylde på, ønsket om å projisere. Integritet er kanskje det vi kaller det. Integritet er å innrømme at du har stjålet det koselige leketøyet, selv om det vil få deg til å se skyldig ut.