Fra mishandling av barn til voksenpsykopatologi

Å definere det utenkelige

Mishandling av barn blir ofte tenkt på i form av eksplisitt vold mot et barn, enten det er fysisk eller seksuell. Men mishandling går utover vold i bokstavelig forstand, det kan være følelsesmessig påført gjennom direkte eller indirekte verbale fornærmelser, trusler, serieroping eller tilbakeholdelse av kjærlighet og Merk følgende, til og med forsømmelig tilveiebringelse av grunnleggende behov, som mat, klær, bading eller skolegang. Mishandling kan betraktes som utnyttelse eller skade begått på grunn av uvitenhet, å lukke øynene eller aktivt legge til rette for overgrep.

Til syvende og sist er mishandling i barndommen ofte kompleks og lumsk, ikke alltid i likhet med det vi ser i filmene eller det som skaper overskriftene. Den har heller ingen demografisk eller sosioøkonomisk grenser, så det er ingen spesifikkseav personer som begår eller har lidd av overgrep.

Av sinnet

Klassifikasjonene av psykisk sykdom eller psykopatologi er omfattende, selv om de vanligvis gjenspeiler humør, atferd og

angst eller har en psykotisk komponent. De kan også manifestere seg fysisk etter psykiske plager, som er kjent som somatisering; representert gjennom det vitenskapelige feltet psykonevroimmunologi.

Økt sårbarhet ikke absolutt sikkerhet

Når folk opplever mishandling i barndommen utvikler de en økt sårbarhet, eller put en annen måte, en høyere tilbøyelighet til psykiske lidelser, men dette antyder ikke årsakssammenheng, eller absolutt utfall. Det er et konsept om 'multifinalitet’ hvor flere utfall oppstår fra vanlige antecedenter, eller i dette tilfellet vanlige opplevelser. Derfor er denne latente sårbarheten fra barndommen ikke nødvendigvis uunngåelig fremtidig lidelse. Det er tross alt utallige mennesker som har kommet seg etter mishandling i barndommen, som fortsetter å leve sunne, funksjonelle liv. Det er bemerkelsesverdig og viktig at positive resultater er rapportert fra voksne som ble mishandlet som barn, men som omformet fortellingen for godt (McMillen et al., 1995; McMillen, 1999).

Biologiske, psykologiske eller sosiale årsaker

Når det er sagt, har mishandling i barndommen vært assosiert med en mengde langsiktige maladaptive utfall som uavhengig og kollektivt øker risikoen for psykiske lidelser. Disse inkluderer stoffmisbruk (McCauley et al., 1997); promiskuitet; spiseforstyrrelser (Gilbert et al., 2009); pedagogisk deprivasjon; hjemløshet (Nooner et al., 2018); og kriminalitet (van der Put et al., 2015); til sosioøkonomisk ulempe (Danese et al., 2008).

Det er flere antatte veier som mishandling i barndommen fører til psykisk sykdom i voksen alder, men blant de mest overbevisende er den biopsykososiale tilnærmingen. Biopsykososiale modeller tilbyr en sparsommelig forklaring på de komplekse effektene av mishandling i barndommen ved å vurdere fysiologi, persepsjon og det sosiale miljøet.

Oppblåst understreke respons

Evolusjonær overlevelse er basert på evnen til å oppdage fare og redusere trusselen. Men kronisk økt årvåkenhet kan reflektere en mistilpasset kalibrering av risiko som utvikles i barndommen. Gjentatt aktivering av trussel utvikler seg til mønstre som blir stadig mer fremtredende og motstandsdyktige mot endringer med senere alder (Beck, 2008). Denne forsterkede stressfølsomheten disponerer mishandlede barn for tidligere debuterende psykiske lidelser, med mer intraktable symptomer og dårligere behandlingsresultater (McCrory & Viding, 2015).

Klassisk frykt-kondisjonering

Fryktkondisjonering er når nøytrale stimuli [som f.eks duft eller lyd] er assosiert med truende stimuli [som vold]. Disse unormale assosiasjonene læres og huskes, kanskje ubevisst, der risiko prioriteres for prosessering i hjernen, (LaBar et al., 1995).

Dysfunksjonelle strategier, dysfunksjonelle bånd

Dysfunksjonelle internalisering-eksternaliseringsstrategier er vanlige hos voksne som ble mishandlet som barn. Det er forbundet med redusert beslutningstaking ferdigheter, og en manglende evne til å oppfylle normative sosiale roller (van der Put et al., 2015). I mellomtiden kan kompromittert sosial funksjon redusere de sosiale båndene som ellers ville vært en viktig beskyttelse faktor mot stress, noe som gjør voksne som ble mishandlet som barn mer utsatt for psykiske lidelser sårbarhet.

Stressveier

Utviklingstraumatologiske undersøkelser av de nevrobiologiske effektene på den utviklende hjernen til barn, har funnet at mishandling forstyrrer den kognitive, nevrale, endokrin og immunutvikling hos barn (Nooner et al., 2018). Under disse omstendighetene er barnet utilstrekkelig optimalisert til å forhandle normative situasjoner og hverdagskrav – at det, de klarer seg ikke – og dette kan fortsette inn i voksen alder.

Kortisol mediert dopamin (en nevrotransmitter og hormon involvert i følelse) er forhøyet hos voksne som mishandles som barn. Dette skjer fordi negative miljøstimuli, slik som omsorgssvikt, kan føre til hyperaktivitet av HPA-aksen (hypothalamus-hypofyse-binyreaksen), som har vist seg å redusere hippocampus permanent volum. Dette øker sannsynligheten for psykiske lidelser gjennom økt frigjøring av dopamin (Barker et al., 2015), men denne permanente hippocampale svekkelsen er direkte implisert i langsiktig psykologisk effekter. Dessuten svekker stress evnen til hippocampus til å lette en slutt på stressresponsen (gjennom glukokortikoid tilbakemelding på HPA-aksen), som fører til en varig økt respons på normal stressfaktorer.

Begynnelsen, ikke slutten

Til syvende og sist er biopsykososiale interaksjoner dynamiske av natur, så det er ingen absolutter. Men vitenskapen har avslørt et konsistent mønster av unormal trusselbehandling hos voksne som ble mishandlet som barn. De brede biologiske endringene forbundet med mishandling i barndommen antyder at evnen til å håndtere hverdagens stress gjennom livet er vesentlig moderert, noe som fører til en lavere terskel for psykiske lidelser, med lengre varighet og vanskelig remisjon (Nanni et al., 2012). Imidlertid gjenstår det mye å lære om en rekke diskrete biologiske systemer som opererer unisont, for å forbedre intervensjoner og behandlinger som fremmer utvinning (Hamilton og Steptoe, 2022).