Etter nedstengningen: Lær av studentenes erfaringer

Medforfatter av Annalisa Enrile og Harley London.

Harley er 14 år og går i 8. klasse. I år ble skolen hennes, som hundrevis av skoler i USA, tvunget til å stenge ned på grunn av en mistenkt skyttertrussel. Heldigvis fant politiet og skolens tjenestemenn at det var en bløff. Det som imidlertid ikke var usant, var opplevelsen til alle barna på skolen i de 45 minuttene de var innesperret. Denne historien som Harley og jeg deler er viktig, spesielt for barn som har denne opplevelsen. Men vi vil gjerne tilby en trigger advarsel fordi opplevelsen som er beskrevet er traumatisk, urovekkende og voldelig. Les med omhu selv.

Swatting-forekomster på vei oppover

De siste forskningsdataene er fra 2018, hvor minst 4,1 millioner studenter måtte gjennom minst én ikke-drill lockdown. Selvfølgelig er nedstengninger avgjørende for å holde barna trygge, men etter en faktisk voldshandling på skolen har det vært en økning i det FBI omtaler som "swatting"-forekomster. Swatting er et begrep som brukes til å beskrive innlevering av falske rapporter eller trusler for å forårsake kaos og fremprovosere en politirespons.

Swatting-forekomster er farlige fordi de er falske, men responsen fra rettshåndhevelse og samfunnet er reell. Det har vært tilfeller der personer har blitt skadet i prosessen. Det kan også erodere nødreaksjoner hvis det skjer så ofte i et slags "gutten som gråt ulv"-syndrom der trusselen blir vanlig og kanskje gjør svar mindre presserende. Enten det er autentisk eller "swatting", er virkeligheten en følelsesmessig og psykologisk kostnad for elever, lærere og annet skolepersonell.

Til tross for økningen i "swatting", er en av tingene tragedien ved Uvalde lærte at det ikke kan være nøling med å handle, spesielt når barn bokstavelig talt blir fanget i trådkorset. Alle skoler i USA er pålagt å ha en sikkerhetsplan på plass. Men behovet for en strategisk plan på papiret forteller ikke alltid hele historien om hva som oppleves når det må handles.

Førstehåndserfaring

Jeg tok en prøve i mattetimen, så det var helt stille i rommet. Plutselig hørte jeg sirener og så hørte vi PA-systemet slå på, men ingen sa noe, så vi trodde rektor ved et uhell slo det på. Etter noen øyeblikk sa rektor med skjelven stemme: «Lærere, vennligst lås dørene og lukk persiennene; vi er i en lockdown. Jeg gjentar, vi er i en lockdown.»

1 minutt senere: Alle stoppet raskt testen. Jeg så på vennene mine, og vi gikk umiddelbart ned. Alle var i panikk og prøvde å gripe telefonene sine og gjemme seg under pultene. En av klassekameratene mine hvisket: "Gutter hold kjeft og gjem deg." Først kom vi på bakken, så fikk læreren min oss til å krype til et annet klasserom. Jeg krøp inn i et hjørne, men dessverre var jeg ved et vindu så jeg ville flytte, men ble frosset der.

10 minutter senere: PA-systemet gikk av igjen. Rektor sa: "Lærere og elever vær så snill å vær rolige og tause, vi er fortsatt innelåst." På det tidspunktet ble de fleste av oss skremt. Jenta foran meg gråt og klemte venninnen sin. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg begynte bare å be for å roe meg ned. Jeg visste ikke hvor vennene mine var. Jeg så bare to av vennene mine fra den andre klassen på andre siden av rommet, låne ut telefonen sin til andre klassekamerater. En av klassekameratene mine banket meg på skulderen og holdt meg i hånden.

5 minutter senere: Telefonen i et av klasserommene ringte, og en gjeng av klassekameratene mine hvisket og gråt. Jeg skjønte da at barneskoleelevene nok var så redde.

30 minutter senere: Plutselig åpnes døren. Alle løp unna og gjemte seg. Men vi fikk vite at det var en av lærerne som fikk vann til en elev som hadde besvimt.

45 minutter senere: PA-systemet gikk av igjen. Rektor kunngjorde: «Lærere, dere kan gå tilbake til undervisningen igjen. Vi vil kontakte foreldre for å hente elevene.» Lyset slo seg på og alle gråt. Jeg løp bort til alle vennene mine og klemte dem og gråt. Jeg følte meg lettet. Jeg gråter vanligvis ikke, men jeg kunne bare ikke slutte å gråte.

Usynlige sår

Harleys historie understreker det potensielle traumet som barn føler når de opplever en nedstengning, selv om det ikke er aktiv vold. De frykt og angst kan vare langt utover "alt klart" er gitt. Dr. Marleen Wong, ledende ekspert på barndom traumer og en av de opprinnelige utviklerne av Kognitiv atferd Intervensjon for traumer i skoler og psykologisk førstehjelp kaller disse "usynlige sårene." Akkurat som Harleys historien demonstrert, er de usynlige sårene etter skolenedleggelser umiddelbare, presserende og ofte både fysiske og følelsesmessig.

EN Washington Post årelang fokus på skolevold fant at barn i alderen helt ned til 4 år har deltatt i nedstengninger hvor de har måttet gjøre ting som å gjemme seg i mørklagte rom eller lære å "spille død" eller kamuflere seg for overlevelse. Det er ikke uvanlig at barn og unge skitner til seg, besvimer, får panikk eller gråter under eller rett etter disse opplevelsene.

Traume-informert praksis

Det er noen viktige ting å ta tak i traumene barn kan ha etter en nedstengning.

Jeg fortalte moren min at jeg trengte et par dager fri etter sperringen, og hun lot meg bli hos besteforeldrene mine.

Jeg synes foreldre bør lytte til barna sine. Det er vi ikke lyver når vi sier at vi er redde eller nervøse.

Ikke alle klassekameratene mine fikk lov til det. Dagen etter ble det kalt inn en ny trussel og en ny sperring. Jeg vet ikke hvordan jeg ville følt om jeg måtte gå gjennom det hele igjen så snart. Mange vennene mine sendte meg bilder og videoer fordi de nå hadde med seg telefonene sine. En av vennene mine fortalte meg hvor skummelt det var – nesten verre enn dagen før.

Dr. Kennedy, a.k.a. "Millennial Parenting Whisperer," jobber med foreldre for å hjelpe dem med å fremme motstandskraft og empati, og minner foreldre om kraften i virkelig lytter. Harleys mor sa: "Jeg må stole på at hun vet hva hun føler og validere den informasjonen. Jeg tok en titt på arbeidsmengden hennes (ingen store oppdrag på grunn), vi snakket om hvor lenge det var passende (to dager) og hva hun ville gjøre mens hun tok fri (tilbringe tid med bestemor, male og journal). Jeg vil at hun skal føle seg trygg når hun kommer til meg med det hun opplever, men enda mer, jeg vil at hun skal kunne navngi hva hun føler og handle ut fra det.»

Dr. Steve Hydon, direktør for sosialt arbeid i skoler ved USC Suzanne Dworak-Peck School of Social Work uttaler: "Foreldre burde omfavne Dr. Bruce Perrys seks R-er: Relasjonelt, relevant, rytmisk, repeterende, givende, respektfullt. Disse seks R-ene er det Perry identifiserte som kjernebetraktninger for traumeinformert omsorg ved implementering av terapeutiske intervensjoner og erfaringer.

Skolevold er fortsatt en realitet som skoler, lokalsamfunn og familier må fortsette å møte. Å engasjere seg i traume-informert praksis kan imidlertid hjelpe helingsprosessen, spesielt når sikkerhetsplaner er utviklet og andre strategiske beslutninger tas. Det viktigste er at stemmene til elevene selv skal uttrykkes, lyttes til og inkluderes i hvordan løsninger skapes. Tross alt er de, sammen med lærerne, administratorene og skolens ansatte, midt i episenteret.