Selvsikker ydmyk: Den rette måten å tenke på å være feil på

Tenelle Porter, Ph. D., en assisterende professor ved Rowan University, snakket med oss ​​om hvordan vi kan dyrke intellektuell ydmykhet. Her er noen få høydepunkter.

Hva er intellektuell ydmykhet, og hvordan er den forskjellig fra ren ydmykhet?
Intellektuell ydmykhet handler om å erkjenne dine begrensninger. Det betyr å være villig til å erkjenne at du ikke vet alt som er å vite om verden, at du ikke er ufeilbarlig, og også at andre mennesker vet ting du ikke vet.

Det er forskjellig fra generell ydmykhet, som handler om å tro at du ikke har rett til spesialbehandling. Det kan gjelde dine begrensninger så vel som dine styrker. Og det gjelder mange forskjellige områder. Jeg kan være ydmyk overfor mitt atletisk evne, min sangevne, og så videre. Intellektuell ydmykhet, derimot, fokuserer på din kunnskap og ideer.

Vi vet viktigheten av å lære barn ydmykhet, men hvorfor er intellektuell ydmykhet viktig for unge mennesker?
Noen som mangler intellektuell ydmykhet sitter fast der de er, selv om de tar feil. Hvis de har en tro som er feil og de ikke har intellektuell ydmykhet rundt det, kommer de til å gå rundt med den falske troen i lang tid. Intellektuell ydmykhet er virkelig viktig for alle – unge mennesker og voksne – fordi det åpner oss for læring. Og uten den kan vi ikke vokse.

Hvorfor sliter folk med å vise intellektuell ydmykhet?
Det er helt rimelig at folk nøler med å vise det de ikke vet – de kan være redde for at folk vil tro at de er inkompetente. Men den frykten er overdreven. Adam Fettermans forskning viser at folk synes det er en dårlig idé å innrømme at de tar feil, selv når det er veldig tydelig at de har det. Men i studie etter studie har andre mennesker en tendens til å like den personen mer når de innrømmer det. De dømmer dem som mer kompetente enn noen som prøver å skjule det eller benekter at de har gjort en feil.

Hva tror du folk tar feil med intellektuell ydmykhet?
Noen ganger tror folk at intellektuelt ydmyke mennesker mangler overbevisning. Men selvtillit og ydmykhet trenger hverandre. Vi lærer at du trenger en viss mengde selvtillit for å være ydmyk – du må ha en viss grunnleggende tro på din evne til å gi stemme til dine egne spørsmål eller forvirring. Samtidig trenger selvtillit intellektuell ydmykhet, ellers blir den feilkalibrert, den blir dum. Selvtillit og intellektuell ydmykhet passer sammen.

Hva trenger vi å vite om hvordan vi lærer tenåringer intellektuell ydmykhet?
Avvisning skader tenåringer mer enn voksne eller yngre barn. De er spesielt følsomme for hvor de passer inn i det sosiale hierarkiet. Så vi må være veldig bevisste når det gjelder å skape støttende miljøer der tenåringer kan praktisere intellektuell ydmykhet.

I klasserommet kan lærere for eksempel si: «Vår hensikt med å være her i dag er å lære så mye som mulig. Som lærer kan jeg mye om dette emnet, men jeg vet ikke alt som er å vite om det. Og hvis du har et annet syn, et annet syn på ting, har jeg potensialet til å lære av deg. Jeg inviterer deg til å dele det.»

Jeg foreslår også at du berømmer barn når de har mot til å innrømme at de har gjort en feil. Det er ikke lett å bare komme ut og si at du har fått noe galt. Du kan si: «Jeg er så imponert over at du ville innrømme dette. Det krever mye mot, og nå som du har innrømmet det, kan vi vokse herfra. Jeg er veldig stolt av deg for at du gjorde det.» Sånt kan være kraftig.

Også publisert på Character Lab.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.