Ingen barn bør tenke på selvmord

Ideer i alderdommen

Når vi blir gamle, begynner vi noen ganger å lure på om livet fortsatt er verdt å leve. Vi burde aldri gjøre det, men folk gjør det ofte. Hvis du er gammel som meg, kan du føle at du ikke har gjort noe verdt i løpet av livet ditt. Ingen ønsker å ansette oss lenger. Vi ser ut til å være i alles vei. Vennene våre dør overalt rundt oss. Barna våre får oss til å føle at vi plager dem når vi ringer. Hver celle i kroppen vår gjør vondt, men ingen ser ut til å bry seg. Noen ganger, i mørket og ensom nattevakter, uønskede tanker sniker seg inn – og frister oss til å forestille oss hvor mye bedre verden ville vært uten gamle verdiløse mennesker som oss.

Ideasjon i ungdom

Men når vi er små – når vi fortsatt er barn – burde vi aldri ha slike uønskede tanker. Hvorfor ikke? Vel, for det første verker ikke kroppen vår hele tiden. Våre venner og familie står ikke i fare for å dø før vi gjør det. Vi har hele livet foran oss, og slike uønskede tanker bør aldri snike seg inn. Vi er ikke i veien for noen – fordi vi er i den alderen da alt fortsatt er mulig.

Nylig har imidlertid unge mennesker hatt slike tanker. De føler at de er i veien for oss. Hvorfor? Det er fordi forventningene våre til dem er langt utenfor deres rekkevidde. Legg til det usikkerheten og isolasjonen til denne pandemien – det er dråpen. Flere barn enn noen gang før tar livet sitt. En unntakstilstand er erklært i Colorado; antall barn som forsøker selvmord det har gått opp med 72 prosent siden 2019 (Hausmann, 2021).

Frykten for ikke å bli voksen

Hvorfor skulle et barn bli det deprimert? Kanskje Erik Erikson hadde et svar på det. Han la merke til at de fleste barn vil måtte overvinne en krise i ungdomsårene-de frykt av aldri å bli voksen (James & Zarrett, 2006). Mange barn vil bli overveldet av frykten for personlig fiasko. Og slik, noen ganger, i mørke og ensomme nattevakter, kommer uønskede tanker snikende – som frister barna våre til å forestille seg hvor mye bedre verden ville vært uten dem. Jeg har snakket med unge mennesker som har hatt slike tanker. Det knuste hjertet mitt å høre deres fortvilelse. I likhet med frykten for livslang fiasko i alderdommen, tror unge mennesker ved livets begynnelse at de allerede har mislyktes.

Deres mistillit oppstår fra vår betingede hensyn

Vi forventer for mye av dem. Ingen, uansett alder, skal føle at han eller hun er i veien. Ingen bør lure på om verden kan ha det bedre uten dem. Men gamle mennesker gjør det. Selv unge mennesker gjør det. Ja, vi har tjenester på plass for å møte deres fortvilelse. Men fortvilelsen deres forsvinner ikke. Jeg spurte dem, og problemet er mistillit. Og ja, Erikson klarte det også – det er ikke bare det første stadiet, men et livslangt stadium når en utviklende person lurer på om noen virkelig bryr seg. Disse urolige ungdommene stiller spørsmål ved om slike tjenester er ment å hjelpe dem eller ignorere dem. De anser disse hotlinene for å være placeboer i beste fall. De stoler ikke på selve menneskene og tjenestene som kan hjelpe dem. Det burde de selvfølgelig. Men hvis de tenker slike tanker, vil de ikke ringe og få hjelp (uansett hvor tilgjengelige våre psykiske helsetjenester er). Å gjøre mer av det vi allerede gjør inderlig kommer sannsynligvis ikke til å skape det gjennombruddet vi alle håper på.

Kan noe gjøres da? Noen av oss tror det er noe vi kan gjøre. Dr. Mary Ann Markey og jeg diskuterte dette problemet, hvordan håpløshet smitter barndom, i Undersøker Biofili og samfunnsmessig likegyldighet til miljøvern (Markey & Meinecke, 2020). Disse barna føler seg desperate fordi samfunnet ser på barndommen deres som et midlertidig stadium av livet – i stedet for en grunn til å være i live helt av seg selv. De skammer seg over å være barn. De er redde for at de vil ta "for lang tid" å vokse opp. De er livredde for aldri å bli en person, for aldri å finne vår ubetingede positive respekt (Rogers, 1961).

Depresjon i barndommen kan kureres

Kilde: Bilde av Mark Filter/Pixabay

Hedre barndommen

Løsningen er da å gjøre noe nytt. Løsningen er å gi dem i dag det de er redde for at vi aldri skal gi dem. På den måten, uansett hvor lang tid det tar før denne pandemien forsvinner, vil ingen barn måtte vente veldig lenge på hans eller hennes del av vår respekt. Du skjønner, hvis vi ærer selve barndommen, vil ingen barn bli utsatt for frykten for å ikke vokse opp. Ingenting er mer skremmende enn å bli stadig påminnet om at du aldri vil ha noen verdi med mindre du oppnår noe du ikke kan oppnå. Gir ikke dette mening? Hvis alle stadier av levetiden er dyrebare, ikke bare de "produktive årene", vil ingen barn måtte vente veldig lenge på vår respekt.

Hedre kvinner og barn

Husker du hvordan kvinner ble behandlet på denne måten? Vi så på kvinnelighet som en underlegen menneskelig tilstand, her kun for å gyte og trøste hardtarbeidende menn. Noen få modige menn talte ut og forsvarte verdien av kvinnelighet i seg selv. De ba dem si høyt: "Livet mitt var ikke forgjeves" (Frankl, 1990).

Hvorfor gjør vi ikke det samme for barna våre? La oss fortelle barna våre om å si høyt: «Livet mitt er ikke forgjeves!» Om en person vokser opp eller ikke bør ikke endre vår respekt for et menneske. Ingen, gammel eller ung, mann eller kvinne, bør tenke på å ta livet sitt fordi "dyktige" folk ikke tror de betyr noe. Hvis vi bare minner barna våre hver dag hvor glade vi er de eksisterer, kan vi være deres høyeste allierte mot de hemmelige tankene deres – de stemmene som hvisker for å komme oss ut av veien.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.