Fordommer og hat over en vaksine
Naomi er en uvaksinert arbeider ved en klinikk i et utviklet land. Hun er sint. Hun ofret mye for å komme dit hun er. Hun har en sterk tro som nå er i fare. Hun tror ikke på vaksinen og tror hun har bedre odds hvis hun setter sin lit til naturen og flokkimmunitet. Hvis klinikken hennes pålegger vaksinen, må hun lete andre steder etter arbeid.
Adelina jobber på samme klinikk som Naomi. Adelina er sint. Hun tror ikke på flokkimmunitet. Hun mener vaksinen er hennes eneste håp. Hun blir rasende på folk som ikke vil ha vaksinen. Hun er opprørt fordi hun ikke kan få en tredje dose, men likevel må gå på jobb hver dag og risikere å bli smittet av de som ikke tror på vaksinen.
Adah er en fattig kvinne i Nigeria. Adah er ikke sint (selv om hun er fattig). Adah er ikke opprørt over at hun kanskje må gå på akkord med sin "tro". Men Adah er redd for at hun eller barnet hennes skal dø – fordi, i motsetning til de fleste velstående land, har ikke Nigeria tilgang til nok vaksiner til å bli sint over å ta.
De ovennevnte historiene er fiktive, men deres vanskeligheter er det ikke. I mitt siste innlegg delte jeg at det er det partiskhet i ekspertdistribusjon av livreddende nyrer. Jeg støttet den hypotesen med fagfellevurdert statistikk. Jeg konkluderte med at vår løsning på nyresvikt uventet har gjort nyrene mer dyrebare enn mennesker. Nå vil jeg gjerne ta det et skritt videre. Kanskje medisin av noe slag blir mer verdifull enn mennesker? I vår kamp for å kurere sykdommer ser det ut til at vi bare flytter problemet fra et biologisk dilemma til et etisk dilemma.
Argumentet mot fattigdom
I den verdensomspennende distribusjonen av denne vaksinen virker denne distribusjonen alt annet enn rettferdig og rettferdig (Holder, 2022). Kart over den vaksinerte verden viser tydelig hvilke land som har mer enn nok og hvilke som har svært lite. Det afrikanske kontinentet skiller seg sterkt ut som et lyst (uvaksinert) område omgitt av mørke (vaksinerte) naboer. Helt klart er det usannsynlig at de fattigste menneskene i vår verden får en eneste dose av vaksinen. I mellomtiden krangler innbyggerne i rike nasjoner om deres rett til å nekte det fattige nasjoner ikke engang kan motta.
Underdirektøren for Africa Centers for Disease Control har appellert til de av oss som har mer enn nok – å finne det inni oss for å fordele det som mange av oss ikke engang vil ha mer rettferdig (Banerjee & Blake, 2020). Likevel, selv om vi utrydder denne sykdommen i vårt land, vil den ikke forsvinne alle andre steder. Å prøve å avgjøre hvilket land som får vaksinen og hvilket land som ikke gjør det, er litt som å prøve å eliminere kreft i ett lem mens det lar seg feste i et annet.
Kart over uvaksinerte personer
Kilde: Mathieu, Ritchie, Ortiz-Ospina, et al./Our World in Data, brukt med tillatelse.
Oversikt over vaksinerte land
Kilde: Mathieu, Ritchie, Ortiz-Ospina, et al./Our World in Data, brukt med tillatelse.
Argumentet mot hat
Det andre problemet vi opplever er at vaksinen har skapt to fraksjoner: de som favoriserer vaksinen, og de som er imot den. Denne kampen for en kur har blitt nesten som et religiøst skille (f.eks. de som tror på vaksinen og de som ikke gjør det; de som tror på masken og de som ikke gjør det). Hver fraksjon fordømmer den andre på det sterkeste for uvitenhet og kjemper mer ivrig om immaterielle rettigheter og tro enn mot en konkret sykdom. Gjennom hele livet mitt har jeg i det stille observert hvor lett hat sprer seg, uansett hvilket menneskerettighetsspørsmål som synes å være lite. Det ser heller ikke ut til at vår avtagende respekt for beslutningstakere forbedrer vår tidligere beundring for dem.
Det er imidlertid litt lys i enden av denne tunnelen. U.S. National Park Service (2021) minner oss om ordene til Dr. Martin Luther King, Jr. som snakket om paradokset ved å prøve å bruke mer hat for å kurere problemet med hat:
"Mørket kan ikke drive ut mørket, bare lys kan gjøre det. Hat kan ikke drive ut hat, bare kjærlighet kan gjøre det.»
Vaksiner kan en dag bli kvitt oss alle disse skremmende pandemiene, men ingen injeksjon vil noen gang drive ut denne uløselige trangen til å fordømme hverandre over noe som helst. Det gir ingen mening for meg at høyre hånd skylder på venstre hånd, eller at den ene hånden nekter å gjøre det den andre hånden ville gi noe å gjøre. Vi er alle en del av den samme planetkroppen vi kaller vårt hjem, tross alt.
Bias Essential Reads
Argumentet for barmhjertighet
Da jeg tok avhandlingen min oppdaget jeg at vi gir de beste beslutningstakerne skylden for distribusjonen av knappe organer, uansett hvor rettferdig de prøver å fordele dem. Jeg oppdaget at vi klandrer de syke for «bevisst» å pådra seg sykdommen deres – ikke fordi vi er onde, men fordi vi ellers ikke kunne overleve smerten ved å vite at vi ikke kan redde alle. Jeg begynte å lure på om naturens tilsynelatende tilfeldighet ikke er tilfeldig likevel – fordi den så ofte frigjør oss fra å klandre oss selv og hverandre for å være onde eller urettferdige (Meinecke, 2017).
Avslutningsargument
Kanskje mangel på vaksinen ikke er vårt problem. Kanskje vårt egentlige problem er at vi mangler en ting som heter veldedighet? Kanskje en tilfeldig fordeling av knappe doser ikke vil belaste overfloden av kvaliteten vi kaller barmhjertighet? Hvorfor ikke? Fordi den virkelige kvaliteten på barmhjertighet er tydelig når vi ser den i en naturlig fordeling, ikke i liv og død avhengig av inntekt eller valg. På slike tider er det ingen tvil om at uansett hva vi gjorde, og for hvem vi enn gjorde det, gjorde vi det av ren kjærlighet til hverandre.
Kanskje det naturlige forløpet til denne sykdommen (eller en hvilken som helst sykdom) bare er en test for å se hvilket prinsipp vi setter mest pris på? Vi trenger en ny test i hver nasjon og tatt hvert år; vi må se om vi tester negativt for Indifference, og positivt for Mercy. I vanskelige tider som disse virker fordelingen av menneskelig godhet like viktig som fordelingen av medisin eller rikdom.
Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.