Fordelene og konsekvensene av magisk tenkning

Elevene mine kommer fra hele verden. Troen de deler i klassen er ofte veldig merkelige, men likevel litt logiske når du tenker på det. Som et eksempel fortalte studenten min fra Bahamas at han en dag våknet med et uforklarlig merke på armen. Han trodde det måtte være et overnaturlig tegn fra hinsides graven (fordi han ikke kunne huske hvordan det kom dit). I hans kultur betyr et uforklarlig blåmerke at et spøkelse klemte deg mens du sov. Han forklarte at de klyper deg eller trekker tærne dine, fordi de har uferdige saker, eller et nag av noe slag. Merket var et budskap fra de dødes land – ment for de levendes land.

Senere samme dag fant han ut at en nær slektning var død og ble gravlagt uten hatten hans. Saken med denne forbindelsen var at den avdøde aldri ville gå noen steder i livet uten hatten sin. Så, noen måtte bli minnet på å legge hatten i graven der den hørte hjemme. Da det ventende behovet var oppfylt, forsvant det uforklarlige blåmerket like etter. Troen på at disse blåmerkene er meldinger fra de døde, forekommer faktisk i flere kulturer. De kalles a

Denne troen ser ut til å fylle et tomrom i fellesskapstenkningen – et mysterium er løst og alle føler seg vel igjen.

Gjenganger prøver å kreve et nytt offer for havet Thorvald Niss (1932)

Kilde: Av Thorvald Niss, Public Domain

Hvorfor tror vi fortsatt på overtro?

Psykologer tror at overtro overlever til i dag fordi de fyller et behov som rasjonelle forklaringer ikke kan fylle. Noen ganger glemmer vi for eksempel hvordan et blåmerke kom dit (som eksemplet ovenfor) og nekter for å ha lagt det der selv. Samtidig kan vi gå gjennom stadier av sorg, og kan ikke komme over denne følelsen av å overleve skyldfølelse. Vi kunne vel ha gjort mer før han døde? Våre sinn prøver å koble de to usammenhengende hendelsene på en måte som hjelper til med å løse begge behov og gjenoppretter en følelse av sikkerhet. Med kognitiv dissonans lettet, kan vi finne den illusoriske forbindelsen mentalt tilfredsstillende.

Andre ganger forplikter vi oss til å lykkes med en vanskelig ting, og det er egentlig ingen garanti for at vi vil lykkes. Vi har det dårlig med usikkerhet. Vi liker å ha kontroll (Ohtsuka, 2016). Men vi liker også å gjøre ting der resultatet ikke er sikkert. Gamblere, forretningsmenn og idrettsutøvere av ulike slag passer inn i denne kategorien. Så, etter at vi har gjort alt vi logisk kan, og oddsen fortsatt er høyere enn vi ønsker, gjør vi noe uforklarlig for å "øke" oddsen vår. Vi bærer rundt en kaninfot, et firkløver, en heldig klesplagg eller et halskjede med favoritthelgenen vår på. Hvis alt annet mislykkes, kan vi ganske enkelt hviske en bønn før vi fortsetter. Det er ingen skade i det. Og vitenskapelig sett er det en flott placebo effekt også. Etter å ha gjort noe – noe som ser ut til å ha fungert før – finner vi en uforklarlig følelse av hyper-optimisme som ikke var der før (Sharot, Korn, & Dolan, 2011).

Vi finner troen på oss selv over tilfeldighetene, en målbar ting vi ikke kan forklare.

Reduserer amuletter og ritualer angst?

Ja. Hvis du tror de vil, forteller forskning oss at de (overraskende nok) ofte gjør det (Sandou, 2019). Fordelen med amuletter og ritualer er et uventet mål på indre selvtillit og rolig. Noen av de beste idrettsutøverne gjør det. Som et eksempel, Serena Williams (en berømt tennisspiller som de fleste av oss er enige om at ikke trenger noen overnaturlig hjelp), utfører et visst "ritual" før hver kamp. Hun spretter ballen nøyaktig fem ganger. Michael Phelps (den berømte svømmeren) svinger med armene et visst antall ganger (Goldsmith, 2012). Hvis de beste menneskene finner dem nyttige, er de kanskje det?

Frykten for ikke å gjøre disse ritualene

Selvfølgelig må vi erkjenne at slike symboler og atferd ikke tilfører noe (vitenskapelig) nyttig til ferdighetene og treningen som kreves for å være best i din sport. Men ta dem bort, hopp over dem selv én gang, og merkelig nok kan de samme personene som vanligvis praktiserer dem gjøre det dårlig (rett og slett fordi de vanligvis gjør det før de vinner). Psykologer har funnet ut at det å stoppe denne atferden (ikke bære lykkebringer eller sprette ball et visst antall ganger) kan føre til distraherende tanker og til og med tvil hos seg selv (Colino, 2016). Å stoppe dem er som et uventet avbrudd i en kjent rytme som fører frem til en perfekt begivenhet.

Hvorfor? Akkurat som magisk tenkning om en heldig token kan fungere som en placebo for å hjelpe deg å lykkes, så for magisk tenkning kan hjemsøke deg og skade deg hvis du prøver å slutte å etterkomme disse trangene. Det er omfanget av vår tro på dem som ser ut til å forårsake denne positive eller negative placeboeffekten. Som Bruce Hood forklarer, kan den baseballhansken ha blitt båret av Willy McCovey eller ikke. Men hvis vi tror det var det, vil den troen befri oss for noe av vår egen tvil når ballen kommer vår vei (Mangu-Ward, 2009).

Sammendrag

Klyper døde slektninger oss mens vi sover for å minne oss på å gjøre ting vi har glemt å gjøre? Gir firkløver lykke? Øker sjansene for å vinne å sprette en ball fem ganger før en kamp? Sannsynligvis ikke. Men overtro overlever i stor grad fordi de på en gang fungerte ganske bra og en gang var basert på logikk assosiasjoner (for eksempel å ikke gå under en stige eller følge bisarre matregler før oppdagelsen av bakterie; Kolitz, 2020). På den gode siden forklarer de det uforklarlige. De reduserer angst. De gir oss en psykologisk optimisme partiskhet som vitenskapen faktisk kan måle. Og på den dårlige siden, når vi slutter å gjøre dem, eller prøver å glemme dem, har de en måte å overleve uansett på ved å få oss til å føle oss merkelig urolige (som om tankene våre ikke vil "utdøde"). Tenk på det: Tankene våre holder oss med selskap når vi er det ensom, roe oss når vi er engstelige, og hjelp oss å komme inn i rytmer som gjør hukommelse tilbakekalling og ytelse mindre uforutsigbar. Kanskje de har dekket disse behovene siden antikken.

Overtro er kommet for å bli – nesten som om våre egne tanker har klypet oss hele tiden.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.