Bevaringsvitenskap må verdsette individer og antropomorfisme

Det har jeg lært antropomorfisme er et dypt mistenkelig ord, brukt til å forsvare grusomhet mot skapninger som ikke kan snakke og forsvare seg mot menneskelig utnyttelse. –Sir Brian May, grunnleggende medlem av Queen and Save Me Trust¹

Jeg er dypt interessert i det teoretiske grunnlaget og de lokale måtene bevaringsvitenskap verdsetter liv til ikke-menneskelige dyr (dyr) fordi de snakker direkte om naturen til en lang rekke mennesker-dyr forhold. Det er mange forskjellige syn på hvordan bevaringsprosjekter utformes og gjennomføres, alt fra de der dyr blir skadet og drept til de der ikke-dødelige metoder brukes.

I løpet av det siste tiåret eller så har forskere interessert seg for et stadig voksende globalt og tverrfaglig felt kalt medfølende bevaring har rufset fjærene til mer tradisjonelle naturvernforskere på grunn av deres fokus på viktigheten av livet til hver enkelt individuell dyr – deres iboende eller iboende verdi og hva de tenker og føler – og fordi de er komfortable med forsiktig bruk av antropomorfisme, en praksis som faktisk kan

Kilde: Patrice schoefolt/Pexels

På grunn av mine interesser i disse og andre områder innen bevaringsvitenskap, var jeg begeistret over å lære om en svært viktig essay med åpen tilgang av Kristy Ferraro, Anthony Ferraro, Andis Arietta og Nathalie Sommer med tittelen "Å se på to dogmer innen bevaringsvitenskap"Dette burde være påkrevd lesning for alle som er interessert i måtene dyr behandles og mishandles på, ofte i forsøk på å hjelpe dem. Her er hva de hadde å si om sitt landemerkearbeid.

Marc Bekoff: Hvorfor skrev dere alle "Revisiting two dogmas of conservation science"?

Kristy Ferraro, Nathalie Sommer, Anthony Ferraro og Andis Arietta: Ideen kom til meg [Kristy] mens jeg lyttet til en episode av Radiolab-podcasten kalt Animal Minds. Episoden forteller en vakker historie om menneskelig-ikke-menneskelig interaksjon, der flere mennesker redder en hval viklet inn i garn. Når den er fri, svømmer hvalen opp til hvert av menneskene, får øyekontakt og lar dem ta på henne. Fiskerne fortsetter med å forklare hvordan dette var en måte for hvalen å uttrykke seg på takknemlighet for å redde livet hennes.

Likevel, i det neste klippet hører vi en vitenskapsmann som avviser interaksjonen, og sier at vi ikke kan vite hva som foregår i hodet til ikke-menneskelige dyr. Jeg tenkte: "Hold ut, begge to filosofi og vitenskapen er tilpasset evnen for oss til å vite at andre dyr opplever følelser, men dogmene innen vitenskapene holder oss tilbake. Vi må fikse dette."

MB: Hva er noen hovedemner du vurderer?

KF et al.: Vårt papir tar sikte på å revurdere og oppheve to dogmatiske normer innen bevaringsvitenskap og -praksis. Den første er at bevaringsvitenskap historisk har operert under antagelsen om at individuelle dyr gjør det ikke saken. Snarere er det bevaring av bestander og arter som er hovedanliggende for naturvernere.⁴ Likevel viser nyere forskning innen bevaringsvitenskap at individer, og variasjon blant dem, kan ha enorme konsekvenser med bevaringsimplikasjoner. For eksempel, hos noen arter er det mer sannsynlig at dristigere individer lykkes i urbane miljøer, og hos noen gjør de det ikke. Vi argumenterer også for at ved å anerkjenne individers indre og ytre verdi, kan vi gjøre bedre vitenskap.

Deretter tar vi på oss den lenge omdiskuterte rollen til antropomorfisme i bevaringsvitenskap. De fleste forskere har lært at antropomorfisme er farlig. Likevel argumenterer vi for at det faktisk er skadelig å unngå å være kritisk antropomorf, noe som anerkjenner den delte evolusjonære avstamningen mellom mennesker og ikke-mennesker. Kritisk antropomorfisme muliggjør en mer nyansert vitenskapelig tilnærming – slik at naturvernere kan stille opplyste spørsmål med kreativitet og medfølelse.³

MB: Hvordan skiller arbeidet ditt seg fra andre som er opptatt av noen av de samme generelle temaene?

KF et al.: Jeg ser på arbeidet vårt som å bygge på de energiske filosofene og naturvernerne som prøver å endre måten bevaringsvitenskap gjøres på. Det har vært mye inspirerende arbeid innen bevaring etikk i løpet av de siste 5 årene (f.eks. de som skriver om økosentrisme og medfølende bevaring), men likevel trekker mange forskere tilbake mot noen av de mer filosofiske argumentene. Derfor tenkte vi, hvorfor undersøker vi ikke hvordan både vitenskap og filosofi viser at våre normer er utdaterte?

MB: Hvorfor er folk så motstandsdyktige mot disse ideene?

KF et al.: Motstand har vært mangefasettert, ofte fra en enkelt person. For det første, selv om bevaringsvitenskap er en krisedisiplin, er det ingen nødvendig etisk opplæring. Derfor har det store flertallet av praktiserende forskere ikke formell eksponering for filosofi og etikk. Når bevaringsetikere bruker filosofiske resonnementer og kommer til konklusjoner som utfordrer dype trosoppfatninger, kan det være en for tidlig oppsigelse av disse konklusjonene på grunn av hvordan de argumenteres for, så vel som deres konflikt med ugranskede verdier som er inngrodd i strukturen til bevaringsvitenskap.

Antropomorfisme Essential Reads

Hvorfor antropomorferer vi selskaper?

Den moralske verdien av hunder og griser

Beslektet, og kanskje mest åpenbart, kommer vi til konklusjoner som strider mot kjernekonvensjonene i felt og strider mot feltets grunnleggende opplæring, en høyt trent og forankret gruppe fagfolk.

Bevaringsforskere har i årevis blitt lært at (1) å bry seg om individer vil komme i veien for bredere bevaring mål og (2) antropomorfisering er farlig og uvitenskapelig. Disse normene lever i lærebøker, introduksjonsforelesninger og advarende ord fra rådgivere til rådgivende. De er så inngrodd i vår tenkning at de til og med former spørsmålene vi stiller. Når disse overbevisningene blir utfordret, er vi nødt til å finne motstand.

MB: Har du håp om at når folk lærer mer om hvordan du ser på bevaringsvitenskap, vil de se at du deler mange av målene for tradisjonell bevaring vitenskap når det gjelder å opprettholde/øke biologisk mangfold, men ikke på bekostning av å bytte ut livet til medlemmer av en art for medlemmer av samme eller andre arter?

KF et al.: Det er den eneste veien videre. Etter hvert som vi lærer mer om dyrs rike indre liv, må vi konfrontere det faktum at de har egenverdi – og vår vitenskap og handlinger må respektere det.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.