Memoir avslører innviklede foreldre-barn-grenser

Jeg er glad min mor døde er et innsiktsfullt portrett av den tidligere Nickelodeon-barnestjernen Jennette McCurdy, som avdekker sannheten om hvordan barndom overgrep og innviklet foreldre-barn grenser kan forveksles med kjærlighet.

Den provoserende tittelen gir ikke bare Jennette opplevelsen av å endelig bli sett i smerten, men også er en kilde til håp og inspirasjon for andre overlevende barnemishandling og en erklæring om at helbredelse er mulig.

Som terapeut som primært jobber med familiære traumer og vedlegg skader, har jeg anbefalt denne boken til mange av mine klienter og vært vitne til at de følte seg oppmuntret og inspirert av forfatterens helbredende reise.

I dette gripende memoaret refererer Jennette ofte til å føle seg tom inni seg. Klinisk forårsaker erkjennelsen av at ens forelder er voldelig, uaktsom eller uutstyrt så mye angst og smerte som kan bli avgjørende for å overleve.

Fordi voldelige husholdninger ofte drives med diktatet, det som skjer i familien forblir i familien,

og traumatisk opplevelser er forseglet med stillhet. Av denne grunn adopterer mange overlevende overgrep fra barndommen den falske troen på at de er de eneste som kommer fra dysfunksjonelle, uaktsomme eller voldelige hjem.

Overlevende rapporterer ofte at de føler at de sa fra, ingen ville tro dem, og de ville bli avvist eller oppfattet som skadet. Dette fører til ytterligere stillhet, og presser dermed traumeoverlevende til å bli forlatt. Isolasjon øker risikoen for selvdestruktive mestringsmekanismer og øker tendensen til å gjenta giftige forholdsmønstre. Det gjør det også mindre sannsynlig for overlevende å be om hjelp fra sine kjære, nå ut til lokalsamfunnene deres eller søke kliniske tjenester.

En av grunnene til at memoarer som denne er så kraftige og viktige, er at de bringer bevissthet rundt saker som så mange tåler privat. Forebygging blir mulig ved å belyse vold i hjemmet, foreldremishandling og familiære traumer. Når disse problemene blir liggende i mørket, skaper det en giftig fruktbar jord der traumer dyrkes og overføres fra generasjon til generasjon.

I samfunnet vårt oppfordres vi til å elske foreldrene våre, være lojale mot familiene våre og være takknemlig for ofrene de gjør for oss. fremmedgjøring fra familiemedlemmer, håndheving av klare, strenge grenser, eller kutting bånd er misfornøyd selv om disse forholdene var uaktsomme eller fornærmende.

Det meste av boken handler om Jennette som behandler de komplekse følelsene sine overfor moren Debra, som presset henne til å bli skuespiller i en alder av 6, gikk i arv til henne spiseforstyrrelser ved å lære henne å begrense kaloriene hennes i en alder av 11, og var følelsesmessig, verbalt og seksuelt krenkende.

Som mange andre som vokste opp i voldelige hjem, var Jennettes overlevelse avhengig av morens kjærlighet og aksept. Jennettes mor levde stedfortreder gjennom Jennette og så på hennes stjernestatus som et middel til å redde livet hennes. Hun beskriver et innviklet foreldre-barn-forhold der moren hindret Jennette fra følelsesmessig og kroppslig autonomi.

Et innviklet foreldre-barn-forhold er når barnet er i harmoni med foreldrenes emosjonelle og fysiske behov til et punkt hvor de ikke lærer å utvikle en følelse av behovene sine. Barnet har ingen følelsesmessig eller fysisk uavhengighet, og deres egenverd og identitet form rundt å møte foreldrenes behov. Barnet er så avhengig av forelderen at selv tanken på å være uten dem skaper intens angst og følelsesmessig dysregulering.

I boken sin snakker Jennette om ikke bare å være ansvarlig for morens følelsesmessige velvære, men også å bære byrden av familiens økonomiske stabilitet. Hun beskriver at hun som barn hatet skuespill, men følte alltid at hun ville svikte familien hvis hun sluttet. Det er en anekdote i boken der Jennette forteller moren sin at hun vil slutte med skuespillet, og moren hennes brister i gråt.

Når man leste Jennettes beretning om forholdet hennes til moren, føltes det uklart hvor Debra sluttet og Jennette begynte. I oppveksten følte Jennette ikke at hun hadde rett til å si nei til moren sin og ikke fikk kroppslig eller følelsesmessig autonomi.

Boken diskuterer hvordan Jennettes skiftende kropp forårsaket moren hennes understreke og smerte. I oppveksten følte Jennette at hun forlot moren. Hennes mors avvisning av Jennettes utvikling førte til Jennettes usunne forhold til kroppen hennes.

Gjennom memoarene beskriver Jennette at hun er ansvarlig for morens lykke og prøver hele tiden å være i harmoni med hennes behov. Hun forteller at hun følte seg engstelig og bekymret for morens velvære fra hun var liten.

Skjørheten i livet hennes var sentrum for meg.

I innviklede forhold har foreldre en tendens til å behandle barna sine som jevnaldrende og betro seg til dem om voksne saker som ikke er utviklingsmessig hensiktsmessige. Jennette forteller om hvordan moren hennes ville klage på at hun var ulykkelig ekteskap og snakker ofte stygt om faren sin.

Dårlige grenser og foreldrenes manglende evne til å regulere og filtrere følelsene sine kan føre til betydelige følelsesmessig overgrep. Jennette beskriver moren sin som flyktig og uforutsigbar, og går fra å være ekstremt beskyttende til ekstremt angripende. Dette førte til at Jennette mislikte seg og ble rasende over moren, noe som førte til at hun følte seg intens skyldfølelse, noe som resulterer i mer smerte.

Det er til og med et tilfelle i boken der Debra forteller Jennette at kreften hennes kom tilbake på grunn av Jennette. Selv som voksen blir disse anklagene internalisert av barnet, noe som fører til alvorlig skyldfølelse og skam og gjøre barnet mer utsatt for manipulasjon, noe som får dem til å se bort fra sin autonomi, behov og ønsker.

Dikotomien i Jennettes beretning om moren er fascinerende. Gjennom memoarene endres Jennettes stemme fra knust til harmløs til direkte sint, men mellom linjene kommer hennes medfølelse og beundring for moren gjennom. Barn idoliserer ofte overgriperne sine fordi deres overlevelse avhenger av dem. I et av intervjuene hennes sier Jennette: "Jeg vet ikke hvem jeg er uten henne fordi jeg levde for henne, og nå er hun død."

Jennette kommer inn på sin terapeutiske reise og beskriver at da hennes første terapeut omtalte moren som "fornærmende", hadde hun en alvorlig reaksjon og droppet ut av terapi. For Jennette betydde det å akseptere at moren var voldelig å omformulere hele livet hennes og identiteten hennes, noe som opprinnelig forårsaket hennes uro og frykt.

Dette er en veldig vanlig reaksjon på smertefulle erkjennelser under den terapeutiske prosessen. Siden barn er avhengige av foreldrene sine for å overleve, må de utvikle fortellinger som normaliserer denne atferden når foreldrene er voldelige eller neglisjerende. Det er vanlig at overlevende adopterer oppfatninger som: "Jeg var et vanskelig barn" eller "Moren min jobbet to jobber for å forsørge oss. Selvfølgelig hadde hun en kort lunte."

Etter hvert som bevisstheten øker gjennom terapi, blir narrativene som er avgjørende for å overleve plutselig knust. Dette kan forårsake intens smerte, angst og en følelse av å være fortapt. Klienter kan avvise disse nye perspektivene, føle seg truet av reframes, bli defensive eller droppe helt ut av terapien.

Av denne grunn er det avgjørende å tempoe den terapeutiske reisen i henhold til klienten og respektere utviklingen av personens psyke. I noen tilfeller kan terapeutiske oppdagelser være mer enn det klienten tåler, noe som kan bety at klienten har nådd sin kapasitet for opplysning foreløpig. Dette kan kreve å bremse den terapeutiske prosessen eller sette behandlingen på pause til klienten kan utforske videre.

Det fascinerende med terapi er at vi aldri kan være uopplyste når vi først er opplyst. Etter å ha slitt med spiseforstyrrelser og alkoholmisbruk, blomstret bevisstheten for Jennette inntil det ikke lenger var et alternativ å ignorere smerten hennes.

Fordi hun aldri lærte å sette grenser som barn, visste hun ikke hvordan hun skulle implementere dem som voksen. Gjennom terapi begynte hun å bygge seg selv, oppdaget sine grenser, forsto hennes behov, og ved prøving og feiling lærte hun å sette passende grenser.

Etter år med intensiv terapi, innså Jennette at det ikke var noen måte hun kunne fylle tomrommet til moren. Å behandle smerten fra barndommen tillot henne å utforske sin helbredende reise kreativt og forstå traumet hennes.

McCurdys memoarer er en historie om vekst, helbredelse og triumf over tragedien. Det er et manifest for å bryte tausheten til foreldres overgrep og tilknytningsskader. Det har allerede ført til nedgang stigma, øke bevisstheten, og til slutt dele ubehagelige sannheter som resulterer i opplysning og helhet. Hun sier,

Jo mer ubehagelig noe var for meg å sette på siden, jo viktigere føltes det å sette på siden.