Hvorfor Mindfulness lærer oss å elske
Kilde: Hessam Nabavi / Unsplash
Som psykoterapeut i nesten tretti år har jeg hørt alle mulige livssituasjoner. Fra det mest sublime til det mest forferdelige, jeg har fulgt klienter, venner, familie (og meg selv) gjennom omstendigheter som ville virket uutgrunnelige og uoverlevelige med tanke på lidelsen involvert. Underveis innså jeg noe uventet og til og med paradoksalt. Nemlig at det er ikke våre livssituasjoner som er den virkelige årsaken til vår lidelse. Selvfølgelig skaper livssituasjonene våre lidelse, det er det ingen tvil om. Men grunnleggende velvære handler ikke om å vinne kampen mot livets livlighet, og det handler ikke om å lykkes med å muskulere innholdet i livet vårt til en form vi ønsker og feste det fast slik at det forblir slik.
Mer enn noe annet er lidelse et resultat av sinnets tilstand – det vi forteller oss selv, tror og betaler Merk følgende inn i hodet vårt. Vårt sinn – ikke noe utenfor oss – er det som bestemmer vår opplevelse av livet. De fleste av oss lever i hodet; vi opplever oss selv, hvem vi er, som en slags enhet, som et lite "meg" plassert et sted i hodet eller ansiktet vårt, vanligvis like bak øynene. Vi fører hele tiden en samtale med denne "meg", som spesialiserer seg på å fortelle oss negative og repeterende ting. Vårt "meg" forteller livet vårt for oss mens vi lever det, og forteller oss hele tiden hva som skjer som er bra for "meg", kan skade "meg", hva "meg" liker, ikke liker, og alt annet som "meg" vårt trenger å vite for å beskytte seg selv.
Det faktum at vi har en radiostasjon som hele tiden spiller inne i hodet vårt (uten av-bryter) er problematisk nok, men enda mer problematisk er troen på at det som kommer gjennom luftbølgene er «sant». Vi tror tankene våre er gyldige, pålitelige og iboende gir mening. Samtidig, selv om vi aldri ville valgt mange, om ikke de fleste av våre tanker, forestiller vi oss likevel oss selv som deres forfatter, den som oppstår og sanksjonerer ordene og bildene som vises i vår hode. Hvis en tanke dukker opp, betyr det at vi har tenkt på den, den er viktig og må følge den, engasjere seg i den og leve den ut. Hvis vi misliker eller blir skremt av en tanke, som i tilfellet med påtrengende tanker, tror vi at vi må løse den, finne ut av den og overbevise stemmen i hodet om at den er falsk. Og til slutt, bli kvitt det.
Vår oppmerksomhet er knyttet til det som i hovedsak er en ubrukt datamaskin i hodet vårt som pumper ut mengder innhold hele dagen. Dette er kanskje ikke noe problem, bortsett fra at vi har lært at vi må lese og vurdere hvert ord på hver side, selv om sidene renner ut på gulvet. Og ikke bare lese, men svare og adlyde. Som sådan blir vi dratt rundt uten vår tillatelse, fra vuggen til graven, av innholdet i tankene våre.
Faktisk tror vi ikke bare at tankene våre er sanne, men vi identifiserer oss fullt ut med dem. Vi er våre tanker, vår indre-tenker, den lille «meg»-stemmen i hodet som snakker til oss hele dagen og natten. Som Descartes skrev: «Jeg tenker derfor er jeg», og dette fortsetter faktisk å definere vårt forhold til tanken. Å tenke er å være; uten tanke er det ikke noe oss – vi eksisterer ikke.
Og likevel skjer en bemerkelsesverdig ting når vi begynner å legge merke til tankene våre som noe som skjer av seg selv, og legge merke til stemmen i hodet vårt som noe som snakker til oss. Og merker også at det er vi som blir snakket til og lytter til den stemmen. Når vi først kan se den forskjellen og oppleve den atskiltheten, åpner en følelse av romslighet seg inne i sinnet vårt. Vi oppdager at vi har et valg om hvordan og om vi vil være oppmerksomme, engasjere oss i og svare på stemmen i hodet vårt.
Samtidig utvikler vi en sunn skepsis til innholdet i vår indre skravling. Det at en tanke dukker opp, gjør den ikke sann, pålitelig eller spesielt viktig. Vår følelse av forfatterskap avtar, og det samme gjør æren eller skylden for det som dukker opp i hodet vårt; tankene våre slutter å være en refleksjon eller definerende aspekt av hvem vi er, og som vi er ansvarlige for.
DET GRUNNLEGGENDE
- Hva er Mindfulness?
- Finn en mindfulness-basert rådgiver
Som et resultat kan vi gi opp det nådeløse og fåfengte forsøket på å endre innholdet i tankene våre, og akseptere at de skjer med eller uten vår godkjenning. Vi kan da fokusere på å skape rom mellom oss og våre tanker, og frihet i tenkt heller enn fra tanken. Når vi gjør det, oppdager vi en dyp følelse av fred og likevekt.
Forbløffende og dyptgripende fordeler kommer med skiftet fra å kjenne oss selv som tanke til å kjenne oss selv som tankens vitne. Men det er en fordel som sjelden nevnes, som kan være den mektigste og mest frigjørende av alle når det kommer til relasjonene våre.
Når vi tror på sannheten til våre tanker, er virkeligheten vår ikke rettferdig vår virkelighet, men universell virkelighet. Tankene våre er ikke bare sanne for oss, men for alle andre også. Dessuten fordi vi er våre tanker, alle som tenker annerledes enn oss er en trussel mot vår følelsesmessige overlevelse; deres annerledeshet betyr vi er feil og ugyldige. Alle som tenker annerledes må derfor konverteres til vår versjon av virkeligheten, slik at vi kan støtte opp om vår identitet, og ved roten, slik at vi kan fortsette med det eksistere.
Når vi innser at våre tanker er rettferdige vår tanker og ikke inneholder grunnleggende sannhet, at vi ikke er voktere av den absolutte virkelighet, og hvem vi er er ikke smeltet sammen med våre tanker, noe utenkelig skjer. Vi er løst fra å trenge andre mennesker til å tenke hva vi tenker; vi kan slappe av og gi plass til andres sannheter og trenger ikke lenger å overtale dem til å dele vår virkelighet. Vi står fritt til å lytte, forstå og ha empati for andres opplevelse, selv når den er annerledes enn vår. Det kan føles som et mirakel, som å bli løslatt fra et fengsel vi ikke visste at vi var i. Andre menneskers forskjellige sannheter utgjør ikke lenger en eksistensiell trussel for oss; deres tanker kan fredelig sameksistere med våre, uten at noen trenger å ta feil, eller tilintetgjøres.
Denne oppvåkningen frigjør en primær (og ofte bevisstløs) spenning i oss. Når forholdet vårt til det som skjer i vårt eget sinn endrer seg, skifter alle andre forhold sammen med det. Etter å ha droppet vårt krav på sannheten, og mistet troen på våre tanker som hva er, vi kan til og med la andre være hvem og hvordan de er kjærlighet andre mennesker for hvem og hvordan de er, og slipper byrden med å alltid måtte Ikke sant realityskipet.
Evnen til å føle seg trygg og veltilpas når andre har forskjellige tanker, realiteter og sannheter, er kanskje mest strålende av alle juvelene som dukker opp når vi løsner grepet om, og blir forelsket i våre egne tanker. Det er faktisk juvelen som lar oss bevege oss gjennom verden med ekte åpenhet og nysgjerrighet, og å virkelig kjenne andre som de er uten at de trenger å bli noe annet slik at vi kan ha det bra. Vår grunnleggende ok-het blir da løsnet, ikke bare fra den uordnede datamaskinen i hodet vårt, men også fra den som spytter ut innhold i hodet på alle andre.