Slutt å stole på ekstern validering

Kilde: © Pasuwan | Shutterstock

En av de pågående problemene jeg jobbet med min tidligere psykiater, Dr. Lev, var mitt konstante behov for ekstern validering. Enten tilbakemeldingene kom fra å veie meg 10 ganger om dagen i tilfelle anoreksien min, eller å søke positiv forsterkning fra veilederen min på jobben, levde jeg for ros fra andre. Når jeg ikke fikk det regelmessig, min angst ville skyte i været og jeg følte at jeg hadde gjort noe galt, selv når jeg visste at jeg ikke hadde gjort det.

Noe av grunnen var at jeg aldri fikk det jeg trengte fra min far i form av validering og ros. Da jeg gikk i sjette klasse husker jeg at jeg fortalte ham at jeg ville bli veterinær, og uten å si det direkte fortalte han meg at jeg ikke var smart nok.

En studere ledet av University of Houston forskere fant at "forholdet mellom behov for godkjenning fra andre og angst er også godt forankret i tidligere litteratur. For de med stort behov for godkjenning, deres selvtillit er korrelert med hvor positivt de tror at andre oppfatter dem.»

Dr. Lev og jeg jobbet hardt med å skrelle tilbake lagene av mitt behov for ekstern validering. Vi brukte timer på å utrydde min fars stemme fra tankene mine, og sementerte konseptet om at jeg er god nok. Det var egentlig først etter at han døde og jeg innså at jeg nå jaktet på godkjenning fra et spøkelse at jeg kunne begynne å tro at jeg var god nok.

Det som også hjalp var at jeg omtrent samtidig som faren min gikk bort, hadde jeg kunnet forlate jobben der jeg hadde vært under min siste selvmord forsøk for ni år siden. Jeg var i stand til å få en ettertraktet jobb i en stor organisasjon med en betydelig økning i lønn. At jeg hadde intervjuet bra og fått validering på den måten var vesentlig for at jeg kunne fortelle meg selv at jeg klarte å prestere bra når det gjaldt. Jeg var på vei, men ikke der ennå.

Selv i min nye jobb nøt jeg fortsatt ros og anerkjennelse fra lederne mine. Jeg oppsøkte det ikke så ofte, men da det kom, spiste jeg det opp.

I et blogginnlegg i Psychology Today skrev forfatter Elizabeth Thornton: "Den gode nyheten er at hjernens nevroplastisitet gir oss muligheten til å bokstavelig talt omkoble våre nevrale nett med nye måter å tenke på som vil øke vår samlede suksess og lykke. Nøkkelen til å transformere den mentale modellen for ekstern validering er anerkjennelsen og aksepten av at vi har alle blitt sosialisert til å verdsette oss selv gjennom andre menneskers øyne og forståelsen av det vi kan lære å verdsette oss selv.”

Jeg synes det er ironisk jo mer jeg er i stand til å validere meg selv internt, jo mer ekstern validering har en tendens til å komme min vei. I løpet av de siste to ukene har jeg mottatt forespørsler fra tre organisasjoner som er interessert i å jobbe med meg på grunn av min skriving og mental helse. Det ville ikke ha skjedd hvis jeg ikke hadde vært selvsikker nok til å sette meg selv der ute, uavhengig av validering.

Vi liker alle ros og ekstern validering. Men bærebjelken i vår tilfredshet må komme innenfra. Det kan være vanskelig å miste tankegangen om å lete etter validering fra andre. Ikke nøl med å be om hjelp hvis du trenger det. Tanken er fremgang, ikke perfeksjon. Dette er hardt arbeid.

Takk for at du leste.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.