Dual-Process Model of Grief

Jeg har ikke postet nylig fordi jeg ikke har hatt så mye å si, eller kanskje jeg bare ikke har hatt lyst til å si noe. Jeg hadde det bra. Føler meg sterk, har det ganske bra, distraherer meg selv, sosialiserer og har det gøy. Jeg pleide min sorg stille i rolige øyeblikk, men var ellers utadfokusert. Det føltes så bra, og jeg var så trøtt i sorgen at jeg bare ikke ville tenke lenge nok på det til å skrive et sammenhengende blogginnlegg. Jeg tok til og med en pause fra støttegrupper som har støttet meg opp de siste tre årene. Jeg var for opptatt med å leve livet mitt.

Etter en stund begynte det å bli slitent av å distrahere meg selv med sosiale engasjementer. Jeg er en introvert, og jeg har strukket meg tynt i mine forsøk på å avverge ensomhet. Overspent ble jeg irritabel og frustrert. Jeg lengtet etter det koselige, forutsigbare følget av et langsiktig forhold. Bølgene av sorg begynte å skylle over meg igjen. Jeg gikk fra å være energisk og engasjert til sliten og eksistensielt ensom. Et par utidige dødsfall i samfunnet mitt, inkludert en gammel venn, tippet meg ned i en mørk avgrunn.

Alle disse følelsene av velvære har tappet bort.

Ingen følelse er evig, beroliger jeg meg selv. Slik er fremgang i sorg. Jeg har vært her før og kommet meg ut av det. Dette, jeg lærer, er sorg. Ett skritt frem og to tilbake, så to skritt frem og ett tilbake. Det er komplisert, og det er på ingen måte en rett linje.

Sorgens frem og tilbake

Dette er hva Stroebe og Schut beskrev som den doble prosessmodellen for sorg, der vi "svinger" mellom "tapsorienterte" og "restaureringsorienterte" faser mens vi behandler sorgen vår. Noen ganger er vi i et stadium der vi ser bakover og savner alt vi har mistet, noen ganger er vi mer fokusert på nå og fremtiden, og på å gjenoppbygge våre forstyrrede liv.

I de tapsorienterte fasene sørger og lengter vi. Vi ser bakover. Vi kan føle oss motstandsdyktige mot endringer. Vi ønsker å føle oss bedre, men det gjør vi heller ikke. Vår sorg føles hellig, og vi holder den ømt.

I restaureringsfasene glemmer vi ikke sorgen vår, den forblir alltid i bakgrunnen, men vi åpner opp for endring. Vi går modig ut i verden, gjør nye ting, kanskje med nye mennesker. Vi ønsker distraksjon fra smerten velkommen, og vi ser fremover i stedet for tilbake.

Denne svingningen mellom statene er selvfølgelig mer uttalt etter at du har beveget deg forbi det tidligste, rotete stadiet med hulking og knyttneve mot himmelen. Men selv da tar du små grep inn i restaurering. Den dagen du bestemmer deg for at det er på tide å ta en dusj, gjenoppta treningsrutinen eller godta en middagsinvitasjon – til og med de tidlige, beskjedne skrittene teller fordi, pokker, dette er vanskelig og alt vi gjør for å holde oss i bevegelse fortjener respekt.

Begge fasene er stressende

Stroebe og Schutalso bemerker at både taps- og restaureringsfasen er det stressende.

Sorgens stress er åpenbart. Det er smerte, lengsel, krangling med virkeligheten, å miste søvn. Den er tung nok til å feste oss til sengen vår. Det stresser relasjoner og får de minste gjøremålene til å føles uoverkommelige. Den tar deg i halsen, noen ganger på ubeleilige tidspunkter. Jeg har grått i Costco mer enn én gang.

Restaurering, selv om det er mindre dystert, er også stressende. Dette er prosessen med å finne ut hvilket rom vi fyller i verden nå. Hvem er vi i offentligheten? Hva betyr det å leve alene? Tapet av en livspartner påvirker alle aspekter av våre daglige gjøremål. Plutselig må vi ta store og små beslutninger alene, gjøre oppgaver vi aldri har tenkt på, være så selvhjulpne som vi kan klare, samtidig som vi lærer å be om hjelp når vi ikke klarer.

Selv den morsomme delen av denne veksten er stressende. Å tilpasse seg sosialt til å være singel etter flere tiår med å være i et par er komplisert. Dessuten er jeg fortsatt en innadvendt, og selv om sosialt samvær er hyggelig og nødvendig, tømmer det meg også. Etter en travel strekning lengter jeg desperat etter en helg på sofaen med Tom. Jeg er trøtt. Jada, jeg slår meg selv i sofaen og hviler meg etter behov, og det hjelper absolutt, men... du forstår. Det er ikke det samme.

Og i denne restaureringsfasen, når jeg ikke distraherer meg selv, tenker jeg på hva som kommer videre. Jeg vil sannsynligvis følge planene Tom og jeg hadde for å flytte til en annen stat, men det føles tusen ganger vanskeligere alene. Jeg er ikke engang sikker på hvor jeg vil dra, og å forlate samfunnet mitt på 40 år er mye mer skummelt enn det ville vært med Tom. For ikke å snakke om det fysiske arbeidet ved å flytte.

Også dette skal gå over

Så selv når vi vokser og vender oss mot lyset i vår restaureringsfase, er denne svingningen mellom sorg og vekst vanskelig. Vi har få virkelige øyeblikk med hvile, nøytrale. Den trygge havnen vi hvilte i er borte og vi får i oppgave å bygge et nytt trygt sted.

Det er utmattende. Alt sammen. Dette emosjonelle arbeidet vi har blitt tvunget til er noe av det vanskeligste vi noen gang vil ta på oss.

Så det er en grunn til at du er beintrøtt. Eller irritabel (skyldig). Eller overdrive søtsuget din (også skyldig). Men med forståelse for den monumentale jobben som har blitt påtvunget oss, kan vi det tilgi oss selv for disse tingene? Kan vi skape et trygt sted i oss selv? Tilgi vårt uklare sinn, vårt skiftende humør? Hvis sorgen plutselig rammer og du tilbringer en dag i sengen, er det noens sak? `

Det vil ikke vare. På et tidspunkt vil du komme deg ut igjen og gjøre ting, føle deg ok, slutte å drøvtygge. Du vil ta en pust i bakken fra sorgen. Gjør noe positivt og fremtidsrettet. Det er også flott. Det kan føles rart noen ganger – har vi lov til å ha det gøy når vår kjære er borte? Ikke bry deg med å føle skyld. Nyt det, tross alt, ingen følelse varer evig fungerer begge veier. Du kommer til å gråte i svetten igjen etter hvert. Midlertidig.

Jeg opplever med tiden at jeg svinger sjeldnere og dramatisk. I morges tok jeg meg selv i å synge i dusjen. En julesang, av alle ting. Å, riktig... ferien kommer. Jeg ser svingninger fremover.