Å svare på moralsk nød, et fenomen i vår tid

Sarah, en lærer i førtiårene, føler seg engstelig og fortvilet når hun ser endeløse bilder av parterte barn, funnet i grusen etter at en rakett traff Gaza by. Disse barna var på samme alder som søskenbarnets datter i Tel Aviv, og alderen til hennes egne barn i hennes hjem i California. "Hvorfor kan jeg ikke gjøre noe?" spør hun seg selv, føler seg deprimert og håpløs.

Betegnelsen "moralsk nød", beskrevet i gjeldende sykepleielitteratur, tar for seg langt mer enn forholdene til frustrasjon helsearbeidere opplever når de står overfor uutholdelig lidelse. Spesielt når denne lidelsen inkluderer å støte mot ytre begrensninger, føler man seg maktesløs til å endre den. Mange av oss opplever moralsk nød, et syndrom som oppstår "når man vet hva som er riktig å gjøre, men institusjonelle (eller politiske begrensninger) gjør det nesten umulig å følge den riktige handlingen.» (1) Vi lever i et kulturmiljø der nyheter om terrorangrep, krig, undertrykkelse og våpenvold treffer oss fra alle sider. Millioner av oss føler seg motløse og viser symptomer beskrevet i de medisinske vurderingene som f.eks

angst, søvnløshet, depresjon, eller mareritt. Å møte den uholdbare virkeligheten at så mange sårbare mennesker i vårt menneskelige fellesskap blir behandlet uten medfølelse, og ikke mottar grunnleggende humanitær omsorg, er skremmende. Og store institusjoner eller regjeringer gjør det tilsynelatende umulig for oss personlig å finne en måte å bli engasjert på og gjøre ting bedre.

Men vi kan prøve å dempe sakene. En gruppe mødre fra Columbia, South Carolina, har møttes det siste året for å skrive brev til guvernøren deres og ber om å begrense salget av våpen. Sally, en av mødrene, hadde mistet sønnen sin til et dødelig skudd. Som førsteårsstudent på college hadde Tom gått inn i feil hus etter en brorskapsfest. Eieren av huset skjøt ham ned uten forvarsel.

Disse sjokkerende hendelsene er overveldende for nervesystemet vårt. I min private praksis har jeg sett en betydelig økning i angst- og panikksymptomer, samt søvnløshet og eksistensiell tvil. Enten det handler om å hjelpe slektninger i Israel, eller å forhindre kontinuerlig drap på små barn i Gaza, føler mange borgere seg hjelpeløse og overveldet med sorg og forargelse. Enten det handler om inneslutning av våpenvold eller den progressive ødeleggelsen av naturen gjennom Klima forandringer, moralsk nød blir stadig mer utbredt.

Liz Stokes, en professor fra University of Kentucky, skriver om de fire A-ene for moralsk nødlidelse. (2) Hun kommer med anbefalinger til sykepleiere som kan være fordelaktige for det bredere samfunnet. "Når sykepleiere identifiserer moralsk nød," skriver Stokes, "er de bedre rustet til å overvinne den." Mange av oss er ikke det klar over i hvilken grad vi føler oss opprørt og moralsk plaget av det som skjer med de sårbare i vår verden. Mange av oss skyver opprørt bort, distraherer oss selv og fornekter følelsene våre. Jeg tror at det å bare anerkjenne hvordan vi virkelig føler gjør at vi kan finne jord under føttene våre igjen.

Stokes skriver: «Å mestre moralsk nød inkluderer å dyrke både moralsk mot og motstandsdyktighet." Dette innebærer å utvikle styrken til å si ifra til tross for frykt av ettervirkninger. Stokes skriver videre, "Moralsk motstandskraft er den interne kapasiteten som sykepleiere må utvikle i orden å gjenopprette og opprettholde deres personlige integritet som svar på moralsk nød." Dette er sant for alle oss. Hva om vi var i stand til å handle i samsvar med vår indre integritet?

Stokes forteller oss videre: «Når sykepleiere opplever moralsk nød, er det viktig at de føler seg støttet. De må være i stand til å ta opp problemet på et trygt og ikke-dømmende rom.» Slik jeg ser det, må vi skape trygge offentlige rom hvor vi kan reflektere, tenke og føle sammen, i stedet for isolert. De trygge følelsesrommene må etableres for å motvirke fortvilelse.

Stokes foreslår de fire A-ene for å motvirke moralsk nød. Den første er ASK. Hun oppfordrer oss til å spørre oss selv: "Føler jeg meg fortvilet eller viser jeg tegn på lidelse?" Dette er viktig, som vi til tider føler tristhet og sorg over informasjonen og bildene av smerte som kommer mot oss, men vi eier eller gjenkjenner ikke våre egne nød.

Den andre A er BEKRÆFTER vår erfaring. Vi kan si "Ja, jeg føler denne nøden, og jeg forplikter meg til å ta tak i den." Å bekrefte ens følelsesmessige opplevelse motvirker ens tilbøyelighet til å tvile.

Den tredje A er ASSESS. Hun anbefaler: "Vurder din evne til å gjøre en endring. Spør deg selv: 'Hva kan jeg gjøre personlig?'» Dette trinnet er spesielt viktig. Føler seg forstyrret over brutaliteten i den nylige konflikten i Midtøsten, flere terapeuter og interreligiøse ledere i Santa Barbara satte seg ned sammen og evaluerte hva som kunne gjøres for å bli hjelpsom. Dette gjorde at deltakerne ble mindre alene og mer håpefulle.

Den siste A er ACT. Den ovennevnte gruppen bestemte seg for å stå en kveld i uken i sentrum av byen, holde et stearinlys, mens de fremmet en "omsorgsfull medfølende tilstedeværelse for alle." Når flere mennesker handler, blir skuespill den normale tingen å gjøre, og kulturen vår blir en som er levende, snill og kreativ.

Palliativ lege Michael Kearney, M.D., forteller oss at "lidelse er lik frykt i isolasjon." (3) Lidelsen av moralsk nødlidelse forsterkes av frykt, isolasjon og en følelse av fremmedgjøring. Når en gruppe bekymrede mennesker kommer sammen, avtar frykten, og kreativt engasjement kan oppstå. Dette lar individer utvikle en holdning som er større enn selvtillit, sterkere enn sinne, og dypere enn motløshet og depresjon.

Utøvelsen av oppmerksomhet og medfølelse kan motvirke moralsk nød og dens underliggende symptomer på brenne ut. (4) Når vi praktiserer oppmerksomhet, blir sinnene våre rolige og hjertene våre åpne, og vi er i stand til å utvikle empati for andre. Og så vokser medfølelse, noe som gjør at vi kan øke vår evne til å reagere på og få kontakt med andre med omsorg, mildhet og relevans.