Hvordan å skrive poesi ble en livline for å behandle traumer

"Aldri be om unnskyldning for ikke å passe inn i en form.

Vi ba ikke om at kroppene våre skulle bli ødelagt."

-- Erik-John Fuhrer

Etter dykke ned i hvordan Fuhrers nyeste diktsamling, Gellarstudier (2023), viser kraften til popkulturfortellinger som en kanal for prosessering traume, hadde jeg æren av å intervjue Fuhrer. I dette eksklusive intervjuet forklarer Fuhrer hvordan popkulturfortellinger og ikoner ble avgjørende for deres evne til å gjenkjenne og finne språk for overgrepene i deres eget liv.

Reframing sine egne opplevelser gjennom skrekklinsen – inn Buffy the Vampire Slayer, Jeg vet hva dere gjorde sist sommer, etc. – hjalp dem med å reframe og ta kontroll over sine egne monstre. Deres fortelling, formet av fragmenterte minner og desorientering, understreker hvordan helbredelse kan oppstå til tross for at ens reise ikke stemmer overens med tradisjonelle heltens fortellinger. Les videre for Fuhrers dypt personlige meditasjoner om hvordan de begynte å forstå hvordan traumer virket anti-narrativitet, kraften i å bruke skriving til å kreve historiene sine, og følelsen av selvaksept som kommer med healing.

Melissa Rampelli: Din bok Gellarstudier utforsker det intrikate forholdet mellom narrativ og traumer. Kan du dele et øyeblikk da du først begynte å innse den dype innvirkningen historiefortelling kunne ha på din egen reise for forståelse og helbredelse?

Erik-John Fuhrer: En video på følelsesmessig overgrep i helseklassen min i 8. klasse var åpenbarende på alle de mest ødeleggende måtene. Tegnene og farene ved emosjonell mishandling ble diskutert av en serievert etter en serie fiktive scener der en morsfigur forringet og utskjelt datteren hennes. Det var første gang jeg var i stand til direkte å merke min mors oppførsel som noe farlig. Jeg hadde alltid visst at ting ikke var normalt: hennes uopphørlige skriking, utstilte besvimelse og hjerteinfarkt når hun ikke fikk viljen sin, som rutinemessig dyttet meg nedover trapper, de mange gangene jeg blødde fordi jeg «falt» eller fordi jeg var «dramatisk», hennes merkelige besøk om natten der hun «lærte meg å være mann». Jeg hadde nå språk for den.

Hannibal Lecter var den første sanne tilnærmingen til min mors ondskap som jeg var vitne til. Sosiopatisk eller overnaturlig skrekkskurker fanget den rovvilte trusselen fra min mor bedre enn noe dysfunksjonelt familiedrama. Å skrive i skrekksjangeren tillot meg å lage narrativer som ga meg kontroll over monstrene mine og, for å låne fra Buffy, begynne å drepe dem fra livet mitt.

MR: Fra det første øyeblikket, hvordan har bruken av narrativ og historiefortelling – fortellingene Gellers filmer/show levert og de du har konstruert som svar – hjalp deg med å navigere og behandle personlige erfaringer med traume?

E-JF: Gellars ansikt kan gå fra rolig og vakkert til storøyd og livredd på sekunder. I den narrative vendingen er det redsel for meg. Skrekk var en sinnstilstand for meg i flere tiår, og kroppen min føles ofte fortsatt jaget. Jeg hopper på den minste provokasjon. I Jeg vet hva dere gjorde sist sommer (1997), Gellars skjønnhetsdronning ble skrikedronning, Helen Shivers, tulipaner leppene til et skrik når hun er fanget bak i en politibil når den krokhendte morderen nærmer seg. Denne scenen føles selvbiografisk på en eller annen måte. Det er disse øyeblikkene av gjenkjennelse som får meg til å føle meg merkelig knyttet til karakterene hennes:

"Noen ganger

jeg lover

Jeg ser deg"

("The Language of Eyes," Gellarstudier)

Dette ble skrevet til Joanna Mills fra Tilbakekomsten (2006), men den ble også skrevet til alle karakterene hennes. Gellarstudier satte meg i stand til et øyeblikk å forestille meg karakterene hennes ser tilbake; å trylle frem mine egne spøkelser og å kjempe mot de som hadde hekket seg i meg.

Tilbakekomsten er stort sett bare Gellars øyne som utvides om og om igjen. Dette er hvordan det føles å fortsatt være i live med spøkelsene inni seg. Hun fanger perfekt fortellingen om det som ikke sees. Om det øynene hennes forteller deg har hun sett. Jeg faller inn i blikket hennes om og om igjen når jeg ser denne filmen, og det er en merkelig trøst i den opplevelsen.

Kilde: Erik-John Fuhrer / Brukt med tillatelse

MR: Traumer kan forstyrre ens selvfølelse og gjøre det utfordrende å konstruere en sammenhengende fortelling om ens liv. Hvordan har du navigert i denne utfordringen personlig, og hvilke råd vil du gi til personer som sliter med å forstå sine egne erfaringer gjennom historiefortelling?

E-JF: Traumer tetter og forstyrrer fortellingen. Jeg tror min feil var å ikke se disse usammenhengende sekvensene som narrative. Jeg så dem som ødelagte i stedet for som deres egen ujevn historie som ikke trengte utjevning.

Å leve i en traumatisert og posttraumatisert kropp er ofte å oppleve blackouts. Og å oppleve flom, der alt haster tilbake. Det er å ha måttet være overvåken i hvert øyeblikk for å overleve, men også for å oppleve tidsforløp. Det er å leve et narrativ av hyperklarhet og tåkete usammenhenger samtidig. Det er en selvmotsigelse. Det er et rot og åpenbaring. Og det er min historie. Våre fortellinger trenger ikke å passe til drivmalen for heltens reise. Vi er ikke alle oss Odyssevs. Vi går våre egne veier og noen ganger kommer vi aldri hjem igjen. Vi er tonedikt. Vi er historiene som skjelver. Be aldri om unnskyldning for ikke å passe inn i et skjema. Vi ba ikke om at kroppene våre skulle bli ødelagt.

Traume Essential Reads

Hva er en traumebinding?

Traumas allestedsnærværende og rollen til felleshelbredelse

MR: Gellarstudier fordyper seg i forholdet mellom språk og traumer. Kan du diskutere hvordan språk og historiefortelling fungerer som både verktøy for å takle traumer og som påminnelser om dets tilstedeværelse i arbeidet ditt?

E-JF: Opplevelsen av å leve med traumer er ofte ekstraspråklig for meg. Det er en aura. Et skrik. En hete stiger opp i kroppen min og gjør den til en lampe som lyser opp en vei for ingen. Bor med PTSD noen ganger føles det som å bevege seg gjennom livet i en Polaroid-smell. Uansett hvor mange ganger jeg rister meg selv i fokus, er noe alltid uklart.

Jeg følte meg ofte fanget inne i fortellingene til overgriperne mine. Jeg var aldri hovedpersonen i min egen historie. Akkurat som å slå en superhelt positur er i daglig tale ment å heve selvtillit, å invitere Gellar inn i arbeidet mitt gjorde meg i stand til å finne min egen språklige versjon av superhelt-posituren, det å bli gjenstand for mine egne setninger og mitt eget liv.

MR: Du har jobbet med både prosa og poesi for å dykke ned i temaet traumer og bedring Mitt opppustede liv (kommende 2024) og Gellarstudier (2023), henholdsvis. Hvilke fordeler eller utfordringer ga hver form når det gjelder å fange de intrikate nyansene i disse opplevelsene?

E-JF: Mitt opppustede liv er en hybridtekst: et manus, en bok med trollformler og brev til Buffy. Likevel startet boken som et konglomerat av poesifragmenter og Buffy-sitater. Å trylle frem den endelige tilstanden begynte med å fjerne Buffy-sitatene og fokusere på påvirkningen fra TV-showet for det meste i form og ånd snarere enn innhold. Buffy forblir i boken, men den er min personlige og unike projeksjon av Buffy som en kanal for mine egne fortellinger og helbredelse.

Diktene i Gellarstudier føltes organisk for meg som dikt. Sarah Michelle Gellar og karakterene hennes var påvirkninger og stillaser, men diktene tok virkelig flukt som begge tolkninger av henne karakterer så vel som intime fortellinger om mine personlige interaksjoner med karakterene og hvordan jeg inkorporerte dem i livet mitt og fortelling.

MR: Inn Gellarstudier, er diktsamlingen din ikke bare en dypt introspektiv utforskning av traumer, men også et slags manifest – en feiring og aksept av din egen identitet. Kan du utdype hvordan poesien din fungerer som en plattform for både selvoppdagelse og selvfeiring?

E-JF: Gellarstudier markerte en ny æra av ærlighet i poesien og livet mitt. Jeg kom ut som ikke-binær og min kjønn uttrykket ble mer flytende og autentisk under skrivingen av begge Gellarstudier og Mitt opppustede liv. Det første diktet jeg skrev fra Gellarstudier var «Haunted House a Go Go», et dikt dedikert til Gellars Daphne Blake fra Scooby Doo (2002). Dels en ode til de nydelige lilla go-go-støvlene hennes fra filmen, dels en feiring av hvordan jeg endelig er komfortabel med å utbryte hvor dypt jeg ønsker en et par av dem til å dra rundt i hjemsøkte hus med, og alt et vitnesbyrd om hvordan Gellars filmer ikke bare hjalp meg med å møte traumene mine, men fikk meg til å føle vakker. Mye av motesansen min kommer fra Gellar, og hver gang jeg blir komplimentert for en passform, tenker jeg på de lilla støvlene.

Etter hvert som grensene mellom ekte og falske visker ut, jager amerikanerne i økende grad ideen om autentisitet. Det første trinnet kan være å vurdere selverkjennelse, sannhet og andre byggesteiner på veien til personlig vekst.