Hvorfor religioner ser ut til å involvere fremmede tro

Når samtaler dreier seg om religiøst mangfold, tar det ikke for lang tid før noen sier noe som «Hvordan kan de tro slike ting?" hvor "de" refererer til deltakere i en annen religion enn foredragsholderens. Troende religiøse uttrykker jevnlig forundring over at andre troende religiøse mennesker muligens kan tro på en merkelig eller direkte dum ting.

Dette viser hva filosofen Neil Van Leeuwen kaller "puslespillet om religiøs rasjonalitet" i sin strålende nye bok, Religion som tro: En teori om tro, fantasi og gruppeidentitet. Det puslespillet handler om hvordan mennesker som ellers virker imponerende rasjonelle på praktisk talt alle andre fronter, abonnerer på religiøs tro som virker «hva som helst menrasjonell." Avgjørende er det at hver gruppe ofte er fullstendig blind for det merkelige eller direkte tåpelige ved enkelte ting som de selv hevder å tro.

En ny teori om kognitive holdninger

Van Leeuwens svar på dette puslespillet er at det engelske begrepet "belief" brukes i to veldig forskjellige måter

å merke det han hevder er forskjellige kognitive holdninger. Han skiller det han kaller "gruppemessige" oppfatninger (viktige eksempler inkluderer det han kaller "religiøse trosretninger") fra "daglig" tro (de mest kjente eksemplene er faktatro).

Hans viktigste begrunnelse for denne distinksjonen er at gruppemessige og verdslige oppfatninger har forskjellige forklarende roller. En gruppetro utgjør en kognitiv holdning som bidrar til å forklare hvorfor mennesker tilhører grupper knyttet til den kognitive holdningens innhold. Johannes' gruppetro på at Jesus er Guds Sønn forklarer hvorfor Johannes tilhører en kristen kirke. En hverdagslig tro utgjør en kognitiv holdning som bidrar til å forklare hvorfor mennesker er tilbøjelige til å handle på måter hvis suksess dreier seg om innholdet i den kognitive holdningen være sant. Johns verdslige tro på at blyanten er på bordet, når blyanten faktisk er på bordet, vil gjøre det mulig for John å finne blyanten når han trenger den.

Andre kontrasterende funksjoner

Van Leeuwen kontrasterer den kognitive behandlingen som disse forskjellige kognitive holdningene innebærer. På forkanten av den behandlingen er gruppetro frivillig og reagerer ikke på bevis, mens verdslige oppfatninger er det motsatte. Når det gjelder frivillighet, insisterer mange religioner på at folk må velge å akseptere Gud, men folk velger ikke å tro at blyanten ligger på bordet. Når det gjelder lydhørhet overfor bevis, som så mange religiøse mennesker insisterer på, kan ingenting rokke ved deres tro, men ved å kontrast, hvis de ser at blyanten har rullet av bordet, vil de ikke lenger tro at den er på bord.

På baksiden av denne behandlingen inspirerer begge typer tro atferd, inkludert tale, som kommuniserer. Med dagligdagse overbevisninger er kommunikasjonen et middel til å signalisere instrumentelt nyttig informasjon for å oppnå et eller annet mål (finne blyanten), mens målet med atferden knyttet til gruppetro er bare signaleringen i seg selv. Å bekrefte gruppetro handler om å indikere en persons identifikasjon med en gruppe (å offentlig resitere Apostelens trosbekjennelse signaliserer at noen er en kristen). Gruppetro kan noen ganger virke instrumentelle (f.eks. bønner om helbredelse), men antropologer, fra Malinowski til Luhrmann, har stresset at slike handlinger typisk supplement enkle instrumentelle handlinger (f.eks. å ta medisiner som er foreskrevet av lege) og dermed bare vises å være instrumentell.

Van Leeuwen bemerker også at verdslige oppfatninger, men ikke gruppetro, utøver "kognitiv styring" over det vi trekker ut i våre forestillinger. Personer med cøliaki glemmer ikke at den transsubstanserte verten er laget av korn. Folk kan ikke forlate sin faktiske tro om de verdslige egenskapene til deres symbolske rekvisitter. Verdslig tro styrer handling over hele linja, mens gruppetro er avhengig av praktiske omgivelser. Å behandle dem på annen måte er det vi kaller fanatisme.

En konsekvens av gruppetros særpreg

Verken gruppetro eller dagligdagse oppfatninger trenger å tilfredsstille den andres karakteristiske trekk for å oppfylle sine respektive forklarende roller. Faktisk gjør de vanligvis ikke det. Forklaringssuksessen til gruppetro handler ikke om deres sannhet, men i stedet på deres særpreg (for å etablere gruppeidentiteter). Jo mindre kontroversielle de er, jo mindre særegne er de - derfor, jo mindre sannsynlig er det at de vil være effektive som gruppeidentifikatorer. Gruppetro har en tendens til å oppfylle sin forklarende rolle bedre nettopp når de avviker (f.eks. Moses hørte Guds stemme fra en brennende busk som ikke ble fortært av ilden) fra utbredte virkelighetsoppfatninger (f.eks. busker avgir ikke stemmer og blir fortært når brent). Kort sagt er det mer sannsynlig at gruppeoppfatninger tjener sin forklaringsfunksjon nettopp når de er falske.