Prosjektpasient: Pasientbehandlingens kompleksitet

Et besøk kan se ut til å starte på en så enkel måte. En pasient kommer til avtalen med en hovedanliggende eller en hovedklage. Enkelt nok. Men noen spørsmål inn i besøket, blir det tydelig at det er lite som er enkelt med dette besøket. Eller rettere sagt, det er lite som er enkelt med denne pasienten.

Faktisk er det lite som er enkelt om noen.

Mennesker er komplekse. De kommer pakket inn i en usynlig kappe av opplevelser, tro, traume, smerte, eksponeringer og vaner. Det er innenfor denne kappen at en enkelt tråd av et fysisk symptom kan vises. Men denne tråden er sammenvevd i et nett av deres tidligere liv.

Jeg kunne sikkert gjort det enkelt. Jeg kunne, hvis jeg ville, fokusere på selve symptomet de kom til meg om. Jeg kunne bestille målrettet testing – blodprøver, bildebehandling eller andre prosedyrer – som ville begrense noen av årsakene til symptomet – som diktert av velferdstandard protokoller og algoritmer. Jeg kunne da tilby en av de mange medisinene vi har lært å behandle slike symptomer. Og så få pasienten til å følge opp om seks måneder.

Men etter min erfaring fungerer det sjelden. Og faktisk er det grunnen til at jeg ble desillusjonert over hvem jeg er som lege, som nevrolog. Jeg våget meg på å prøve å finne svar utenfor konvensjonell undervisning. Sakte og forsiktig forlot jeg boksen, men var forsiktig med å overkorrigere eller overkompensere. Jeg var kresne i det jeg lærte og konservativ i verktøyene jeg valgte å legge til mitt arsenal for behandlinger.

Nevrologer fleiper ofte med at vi har mange diagnoser, men få behandlinger. Jeg er enig i at vi har få behandlingsalternativer, men jeg tror vi også har for få diagnoser som fører til at vi klemmer et symptom inn i en diagnoseboks og merker det atypisk eller idiopatisk, eller noen ganger funksjonell.

Pasienter er mennesker og mennesker er pasienter og de vil ikke oppsøke lege hvis de ikke må. De har prøvd å følge hvert eneste internettråd de kunne finne for å behandle seg selv. Til slutt finner de veien til en lege.

Men det som sitter foran meg, er ikke et symptom eller engang en konstellasjon av symptomer. Det er et individ med en historie som har en begynnelse. Begynnelsen er ofte ikke når symptomet på bekymring først begynte. Begynnelsen er ofte en tid før, noen ganger langt tilbake. Og slutten på historien kan bare skrives ved å lære hvordan alt startet.

Jeg ser på hver pasient som et prosjekt. Jeg antar at det ikke høres veldig varmt eller pleiende ut. Det høres absolutt ikke medisinsk ut. Men det er prosjekter jeg elsker. Jeg ser på hvert menneske som et komplekst vesen med en historie som skal fortelles. En historie moden med gleder, feiringer, prestasjoner, kamper, familiedynamikk, eksponeringer, traumer, tristhet og smerte.

Dette skjer tydeligvis ikke på ett besøk. Og det er vanligvis ved det tredje besøket at hele bredden og visjonen til dette prosjektet tar tak. Det er når jeg har lært nok om denne personens historie, kamper, livsstil, stressfaktorer og eksponeringer. Det er når jeg har sanset hva kroppen, sinnet og sjelen deres sliter med. Det er når jeg har samlet nok objektive data til å fornemme hvordan deres fysiske kropp har reagert på historien deres. Og veldig ofte er det når vi har avdekket andre symptomer som pasienten trodde, eller hadde fått beskjed om, det var pga. understreke, angst, eller aldring.

Og det er når jeg føler den gjensidige terapeutiske forbindelsen med denne pasienten når de har kommet til å stole på meg akkurat slik jeg har kommet til å forstå dem.

Dette er kjærlighetsprosjekter for meg. Og det er den eneste måten jeg vet hvordan jeg skal øve på. Symptomer eksisterer ikke ofte isolert. Selv når de gjør det, kan i hvilken grad man kan tolerere et enkelt symptom også holdes i fortiden deres. Noen kan ignorere og gå videre med livet mens andre har lav terskel for smerte eller lett kan bli engstelige og til og med katastrofe symptomet.

Som med ethvert prosjekt, når det er fullført, er det en følelse av tilfredshet og gjennomføring. Men det er også en følelse av tap ettersom den andre siden av mitt pasientprosjekt er at jeg har vokst til å sette pris på denne personen og deres kamper. Og selv om målet mitt er å få dem til ikke lenger å trenge å se meg, er slutten bittersøt.