Koblingen mellom psykisk sykdom og demens

 © Foto av Andrea Piacquadio | pexels

Kilde: © Foto av Andrea Piacquadio | pexels

Jeg tror mange kvinner lever med dette frykt i bakhodet: Vil jeg utvikle Alzheimers? Når vi blir eldre, er vi spesielt klar over tider når vi forlegger nøklene våre bare for å få dem til å dukke opp på uventede steder eller når vi ikke finner ordet vi ønsker å bruke for femtende gang. Vi er spesielt forsiktige hvis det er en familiehistorie med sykdommen. Min morfar ble diagnostisert med Alzheimers sykdom (AD), først den gang omtalte de det som herding av arteriene.

Flere kvinner får diagnosen Alzheimers enn menn, delvis fordi vi lever lenger. En studere fant at «insidensrater for evt demens og AD var høyere hos kvinner enn menn, med alle demensrater avvikende etter 85 år og AD-rater rundt 80. Dette mønsteret stemmer overens med kvinners overlevelse til høyere alder sammenlignet med menn.»

Frykten for å utvikle demens eller Alzheimers kan være spesielt bekymringsfull hvis vi bor alene, er ugifte og ikke har barn. (For mer, se Bekymring om aldring alene.)

Hva vil skje med oss? Vil vi havne på et eller annet sykehjem alene og glemt? Dette er ting som mareritt er laget av.

En ny bekymring dukker imidlertid opp ettersom forskning undersøker den komplekse sammenhengen mellom mental helse og nevrologiske lidelser som demens og Alzheimers. Bevisene tyder på at det å ha en psykisk lidelse er en risikofaktor for å utvikle ulike former for demens, for eksempel Alzheimers.

En studere fant at "individer diagnostisert med en psykisk lidelse var mer sannsynlig å utvikle demens enn de uten en psykisk lidelse diagnose...individer diagnostisert med psykotisk, rusmiddelbruk, humør, nevrotisk, og alle andre psykiske lidelser og som engasjerte seg i selvskading var alle mer sannsynlig enn de uten psykisk lidelse å bli diagnostisert med påfølgende demens,»

Denne forskningen skremmer meg fordi jeg ikke bare har blitt diagnostisert med alvorlig depressiv lidelse med psykotiske trekk og slitt med selvskading, men i tjueårene taklet jeg avhengighet til kokain og Klonopin. Jeg trengte aldri å gå på rehabilitering, siden jeg klarte å slutte på egen hånd, men jeg brukte begge stoffene jevnt og trutt til forskjellige tider i livet. Fra denne forskningen ser det ut til at jeg er på rett vei til demens.

En annen studere regnes som alder ved debut av psykiatrisk sykdom og fant at mens "psykiatriske lidelser er assosiert med økt risiko for påfølgende demens, alvorlig og sent debuterende depresjon viste sterkere assosiasjoner til demens enn tidligere oppstått og mild til moderat depresjon."

Jeg har slitt med depresjon mesteparten av livet mitt, og jeg har hevdet at selv om jeg trenger å være proaktiv når det gjelder min mentale helse, er det ingen garantier. Jeg har opplevd medisiner som virket og sluttet å virke, eksterne triggere og intern aktivering av depressive episoder av grunner jeg ikke kunne identifisere.

Jeg lurte på om jeg våkner en dag og offisielt føler meg gammel? Jeg husker da jeg fikk hjerneslag for over fem år siden og mitt mest uttalte og langvarige underskudd var min kognitive evne, jeg var så knust at jeg sank inn i en ny alvorlig depressiv episode. Takk og lov med psykoterapi og i samarbeid med en rehabiliterende nevropsykolog klarte jeg å komme meg ut av depresjonen og gjenvinne min kognitive funksjon.

DET GRUNNLEGGENDE

  • Hva er demens?
  • Finn rådgivning for å hjelpe med demens

Som sosialarbeider, en jobb som ikke krever noe fysisk arbeid, planlegger jeg å jobbe inn i syttiårene. Er det gammelt? Vil jeg begynne å vise tegn på demens innen den tid, og i verste fall kanskje ikke engang være klar over det? Alle disse tingene har allerede gått gjennom hodet mitt, og nå gjør denne nye forskningen at fremtiden min føles enda mer usikker.

Takk for at du leste.