Skjønnhetens psykologi

Skjønnhet er i øyet til betrakteren, sies det, men sosiale og kulturelle normer former i stor grad hvem og hva vi anser som vakkert. I det vestlige samfunnet er personlig skjønnhet dypt forankret i ungdommelighet, noe som gjør det forståelig hvorfor mange mennesker aktivt tar skritt for å se unge ut. For de fleste er det fysiske utseendet en viktig ting, ettersom studier viser at det å føle at man er attraktiv bidrar til å bygge opp selvtillit og selvtillit. Skjønnhetspsykologien har altså mye å gjøre med individuell egenverd og rett og slett å ha det bra med seg selv.

Skjønnhet er like mye ekstern som intern når det gjelder å bestemme hvordan vi kan tenke og handle. Når vi diskuterer forholdet mellom skjønnhet og psykologi, Psykologi i dag har tatt til etterretning halo effekt, definert som «en type kognitiv partiskhet eller vurderingsavvik der vårt inntrykk av en person dikterer antakelsene vi gjør om den personen.» Fordi vi korrelerer skjønnhet med ungdommelighet, de som ser unge ut kan motta fortrinnsbehandling av noe slag – med andre ord en annen grunn til å søke måter å gjøre oss selv så attraktive som mulig ved å skjule alderstegn, først og fremst rynker og grått hår.

Skjønnhetsindustrien er godt klar over forbrukernes ønske om å forbedre utseendet sitt ved å få seg til å se yngre ut enn de faktisk er. Skjønnhetsmarkedet, som består av hudpleie, duft, sminke og hårpleie, genererte 430 milliarder dollar i 2022 og er spådd å vokse til 580 milliarder dollar innen 2027, ifølge konsulentfirmaet McKinsey og Selskap. Med noen bemerkelsesverdige unntak – 78 år gamle Helen Mirren har dukket opp i L'Oreal-annonser, og både 56 år gamle Pamela Anderson og 71 år gamle Isabella Rossellini har (sjokkerende nok) vist seg offentlig sans sminke – ungdommelighet er fortsatt den primære valutaen i skjønnhetsbransjen.

I løpet av de siste par tiårene har "anti-aldrings"-produkter representert et nøkkelsegment av det enorme skjønnhetsmarkedet. Med vår forestilling om skjønnhet gjennomsyret av å se ung ut, er det fornuftig at markedsførere har presentert merkene sine som ungdommens fontener. Bedrifter drar ikke overraskende full nytte av aldring av babyboomere, en gang den største generasjonen i historie, hvorav mange har råd til å bruke penger på produkter som lover å ta noen år av deres biologiske alder.

Til tross for påstandene - ofte av en "lege" i en hvit frakk som forklarer fordelene med et antialdringsprodukt i vitenskapelig lydende termer - er det lite eller ingen reell vitenskap bak markedsføring. Uansett grunn (og forskerne vet fortsatt ikke nøyaktig hvorfor), er menneskekroppen biologisk programmert til å eldes, med bare kalorireduksjon vist å bremse denne prosessen.

I en studie fra 2023 publisert i tidsskriftet Naturens aldring, å spise færre kalorier så ut til å senke aldringstempoet og øke levetiden hos friske voksne. (Studien, som ble finansiert av National Institute on Aging, en del av National Institutes of Helse, var den første randomiserte kontrollerte studien som så på den langsiktige effekten av kalorier begrensning.)

Forbrukere er ikke idioter og er sannsynligvis klar over at en 200 dollar krukke med anti-aldringskrem sannsynligvis er mer fresende enn biff. Det ser ut til å være psykologiske fordeler ved å bruke slike produkter, ettersom kunnskapen om at man gjør en felles innsats for å se yngre ut selv kan fungere som en form for selvsikkerhet.

At mangfold i alder ikke har blitt fullt ut omfavnet av skjønnhetsindustrien kan sees på som overraskende. Befolkningen eldes, tross alt, noe som tyder på at "gammelhet", snarere enn ungdommelighet, vil få valuta som en opportunistisk markedsføringsstrategi i mange bedrifter. Andre former for fysiske forskjeller – rase, etnisitet, kroppsstørrelse og evner – har blitt ivrig velkommen av skjønnhetsmarkedsførere, noe som gjenspeiler vår nåværende og kraftige inkluderings- og tilhørighetsbevegelse, men mangfold i alder har i stor grad blitt ignorert.

At skjønnhetsindustrien fortsetter å fremme ungdommelighet til tross for tvingende grunner til å ikke gjøre det, kan tjene til å forsterke alderdomsholdninger, spesielt på arbeidsplassen. "Anti-aldrings"-produkter går enda lenger ved å ramme menneskekroppens naturlige vilje til å eldes i negative termer, og noe å fraråde og unngå. Dessverre har mange unge voksne i 30- og 20-årene abonnert på denne fortellingen og bruker Botox og andre behandlinger for å få seg selv til å se (midlertidig) yngre ut.

Utover ønsket om å fremstå som ung, kan man argumentere for at det er en undertekst til den store populariteten til antialdringsprodukter. I det vestlige samfunnet feires verdier som prestasjon, fremgang og handlekraft; aldring, på den annen side, blir generelt oppfattet som en periode med nedgang og irrelevans (til tross for overfloden av forskning som viser at det siste stadiet av livet ofte er forbundet med relativt høye nivåer av tilfredshet, lykke, og en slags "visdom”). Å gå enda dypere, å bli "gammel" blir ofte sett på som forgjengeren til døden, også dette oppmuntrer folk til å bremse eller reversere aldringsprosessen gjennom påståtte mirakelbehandlinger.