Mobiltelefoner 1, Sivilsamfunn 0

Mannen som står i kø bak meg svarer på anropet på høyttalertelefonen, og vi får alle vite at vennen hans har en UVI og ikke kommer i kveld. Bak ham forteller en ung kvinne til en venn at hun vil plukke opp taco, og ja, hun vet at vennen ikke liker de «ekle bønnene».

UVI og ekle bønner. Slik er livet nå i apoteket på Walgreens.

På morgenturene mine i parken stopper jeg ofte og venter på at en Chatty Cathy skal gå forbi meg, så jeg slipper å høre henne forklare hvordan den mørkeblå flisen kan fungere bedre i dusjen. Mens jeg tar runder på treningsstudioet, får jeg utdrag av telefonsamtaler fra folk som sitter i de komfortable stolene i midten – noen begynte på videregående skole, noen andre farget håret grønt. Fyren i setet ved siden av meg på flyet dikterer svarene hans på e-poster. Jeg vet nå grunnkostnaden for et skolemåltid i South Burlington, Vermont.

Mørkeblå fliser, grønt hår og tater. Det er det jeg har i hodet i stedet for mine egne tanker. Menneskelige banaliteter overdøver alt annet.

Er det ingen som snakker hjemme lenger?

Har jeg, har vi, tapt denne kampen totalt? Har vi bare gitt opp og gitt etter? Er det nå offisielt Mobiltelefoner 1, Sivilsamfunnet 0? Har vi overlatt privatlivet til samtalene våre og stillheten i våre offentlige rom til de uvitendes skravling?

Mangel på respekt

Offentlige telefonsamtaler, spesielt på den onde høyttalertelefonen, lukter av manglende respekt for menneskene rundt oss. Og det er verre fordi folk har en tendens til å snakke høyere på telefonene enn de gjør i vanlige samtaler. Tross alt må de snakke om menneskene de irriterer.

Uansett hvor mange år vi har kjempet denne kampen, forblir jeg forvirret over venner som tar telefonen ringer når jeg er med dem, og lar meg høre på barnebarna deres babler lystig i bakgrunn. (Vennen min smiler til meg, som om han spør: "Er de ikke søte?" Nei, jeg tenker faktisk ikke på det. Jeg tenker på mange andre ting, men ikke det.)

Svar som kan fungere

Å be fremmede om å slutte å snakke i telefonene deres er dessverre ikke klok. Altfor mange flyktige mennesker lurer blant oss. Når det gjelder offentlige interaksjoner, er enkel unngåelse det beste alternativet – enten gå bort fra fyren som går i bevegelse flyplassens venteområde i de dyre brune skoene og den buldrende stemmen, eller sett øreproppene i og lytt til dine egne musikk.

Men det er noe annet du kan gjøre for å forhindre at problemet oppstår i utgangspunktet: For det første kan du slutte å være den personen som invaderer alle andres fred. For det andre, hvis du er i den andre enden av linjen, kan du be om at samtalen fortsetter senere, når vennen eller kollegaen din er hjemme eller tilbake på kontoret.

For venner er det å være proaktiv alltid den beste taktikken, og minner dem om at du er en annen person i rommet, ikke en fotskammel.

Hvis en venn har telefonen sin på bordet, legg din ved siden av den og foreslå et spill: Den første personen som tar en samtale betaler for måltidet. Slå deretter av din.

Hvis telefonen til vennen din ringer, hopp inn før de svarer og spør høflig: «Kan du vente med å ta det til vi er ferdige med besøket? Med mindre det er viktig, selvfølgelig." Hvis de venter på en telefon fra legen eller rørleggeren eller presten, OK. Men Pinky kan ringe senere for å lage lunsjplaner som jeg ikke er invitert til.

Når en samtale først har startet, har jeg ikke mot til å gripe inn, men jeg vet om andre som sier noe sånt som: «Jeg kan se at du er opptatt. La oss møtes en annen gang." Og de drar. Jeg har drømt om å gjøre dette, men har aldri lyktes. Krever alt for mye moxie. Men tiden kan komme.

Dette kan virke som en liten ting, men det er en metafor for hvordan vi tenker på andre mennesker – eller ikke gjør det. Hvordan begynner vi i det hele tatt å løse våre gigantiske problemer hvis vi ikke kan vise grunnleggende hensyn til de andre menneskene i linjen på Walgreens?