Er det på tide å forby elektrokonvulsiv terapi for barn?

EN felles dokument fra Verdens helseorganisasjon og FN nylig konkluderte med at elektrokonvulsiv terapi (ECT) "anbefales ikke for barn, og dette bør være forbudt gjennom lovgivning."

jeg har tidligere adressert bruk av ECT på voksne og overforbruk av psykiatriske medisiner på barn. Her spør jeg om bruk av elektrisitet for å forårsake kramper som en psykiatrisk behandling er alltid berettiget for barn eller ungdom.

ECT har blitt totalt forbudt i noen land, inkludert Slovenia og Luxembourg. Men i de fleste land hvor det fortsatt brukes (de aller fleste), er det ikke forbudt å bruke det på barn. Det er noen isolerte lokale unntak, bl.a California (for barn under 12 år), Texas (under 16), og Vest-Australia (under 14).

I de fleste land er det imidlertid fortsatt lovlig å bruke ECT på barn og tenåringer. For eksempel informasjonshefte publisert av Royal College of Psychiatrists her i U.K. sier: "Barn mellom 11 og 18 sjelden utvikle den typen psykiske sykdommer som reagerer godt på ECT, men for et lite antall som gjør det, kan ECT være hjelpsom."

Bruk av ECT på voksne varierer betydelig mellom og innenfor land. Det samme gjør prosentene av den totale bruken for under 18-åringer, fra 0,2 prosent i Storbritannia til 6 prosent I asia. Vår egen revisjon av ECTi England fant at bare fire av de 35 National Health Service Trusts som svarte rapporterte å bruke ECT på minst én person under 18 år. De andre 31 (89 prosent) behandlet ingen barn eller ungdom. Alt dette står i sterk kontrast til to nylige ECT-studier fra Kina som rapporterer om 110 og 278 barn som hadde mottatt behandlingen (gjennomsnittsalder 15 i begge studiene) fra bare ett sykehus i hver studie.

Min sak mot bruk av ECT på ungdom baserer seg på forskning, eller mangel på sådan, om effekt og sikkerhet.

Effektivitet

Det har bare noen gang vært 11 sammenligninger av ECT med placebo (hvor generell anestesi gis, men det elektriske støtet ikke er det). De var alle før 1985, veldig små og sørgelig mangelfulle. Resultatene var i beste fall blandet. Ingen fant noen fordel utover slutten av behandlingen.

Dessverre, etter 85 år med ECT-bruk, har det aldri vært en eneste placebo-kontrollert studie på barn eller ungdom. Så selv om Mind, Storbritannias største veldedighetsorganisasjon for mental helse, hevder at "ECT er sjelden effektiv for barn mellom 11 og 18 år", vi har egentlig ingen anelse om det er noe bedre enn placebo.

Psykiatere til fordel for bruk av ECT på barn er avhengige av studier som ikke er placebo. Typiske er de to kinesiske studiene som nettopp er nevnt, som begge hevdet høye svarprosent. Den første, bortsett fra at de ikke hadde noen placebogruppe, hadde heller ingen oppfølging utover slutten av behandlingen, som de fleste ECT-studier. Videre ble fremgangen vurdert av psykiaterne selv, i stedet for objektive, uavhengige vurderere. Min kritikkav studien konkluderte, "Så, i motsetning til påstandene fra forfatterne, kan lite konkluderes om effekt."

I den andre, som heller ikke hadde noen placebogruppe, var alle 278 barn på antidepressiva. Nesten halvparten (46 prosent) tok også antipsykotika, var 29 prosent på benzodiazepiner, og 11 prosent på humørstabilisatorer. Vår kritikk påpekte: "Siden deltakerne var på mellom ett og fire psykiatriske medikamenter, kan lite være det konkluderte om hvilke, om noen, av de fem intervensjonene (fire legemidler pluss ECT) var ansvarlige for utfall. Forfatterne tilskrev imidlertid de rapporterte forbedringene utelukkende til ECT."

(De etikk av så høye nivåer av polyfarmasi på utviklende hjerner er en helt annen sak).

Sikkerhet

Blant ECTs mange uheldige effekter er langtidsminne tap funnet i mellom 12 og 55 prosent av pasientene. Den amerikanske psykiatriforeningen innrømmer at "ECT kan resultere i vedvarende eller permanent hukommelsestap." ECT-maskinprodusenten, Somatics, inkluderer "permanent hjerneskade" i sin liste over risikoer fra ECT. Den nylige felles W.H.O/U.N-rapporten sier: "Folk som tilbys ECT bør også gjøres oppmerksomme på alle dens risikoer og potensielle kort- og langsiktige skadelige effekter, som hukommelsestap og hjerne skader."

The National Institute for Health and Care Excellence in the U.K. (NICE) informerer oss at "risikoen forbundet med ECT kan øke hos barn og unge." Men vi vet egentlig ikke om utviklingen hjernen til barn er, som man kunne forvente, mer utsatt for å bli skadet av elektrisitet og kramper enn hjernen til voksne. Det er ikke gjort tilstrekkelig forskning. Og det som er gjort er ofte av dårlig kvalitet og når uberettigede konklusjoner.

For eksempel fant den første av de to nyere kinesiske studiene at 76 av de 110 tenåringene (69 prosent) led hukommelsessvikt etter ECT. Forskerne beskriver imidlertid denne frekvensen som å representere et "høyt" sikkerhetsnivå, delvis fordi det bare var litt høyere enn de 61 prosentene som ble rammet av voksne i den samme studien. De hevder også at svekkelsen var «forbigående» selv om de ikke gjorde noen oppfølgingsvurderinger (og dermed umulig kunne vite det).

Tilsvarende fant den andre studien at 189 av de 278 ungdommene (68 prosent) led hukommelsesproblemer som følge av ECT. Dette ble på en eller annen måte tolket som bevis på at nivået av bivirkninger fra ECT for barn og ungdom er "akseptabelt" og at ECT er "et trygt valg." Vi var uenige.

Ignorerer konteksten

Flertallet av deltakerne i de to kinesiske studiene (78 prosent) var jenter. At noen av papirene ikke kommenterer dette passer med den generelle uinteressen i hva W.H.O./U.N. rapportere kaller den biomedisinske modellen i den sosiale konteksten nød. En av våre kritikker endte med:

Ingen av studiene nevnte noen sosiale omstendigheter eller livshendelser som førte til depresjon og suicidalitet av de unge, eller hvilke psykologiske terapier, hvis noen, hadde blitt prøvd for å adressere årsakene til depresjonen... Noen ECT-forskere virker uvitende om at elektrisitet ikke kan løse barnemishandling eller omsorgssvikt, ensomhet, lavt selvtillit eller noen annen av de mange årsakene til depresjon og suicidalitet hos våre barn og tenåringer.