Trenger vi at Gud har håp?
Pave Benedikt XVI sa en gang: "En verden uten Gud er en verden uten håp." Men har han rett? Trenger vi at Gud har håp?
Definer håp
La oss starte med en klassisk (religiøs) oppfatning av håp. Den middelalderske intellektuelle kjempen Thomas Aquinas skrev at håpets dyd lener seg på Guds hjelp til å oppnå det evige gode i fremtiden lykke med Gud i himmelen, og siden Guds essens er godhet, kommer endelig lykke fra forening med dette uendelige gode. Det er en munnfull.
Men hvis vi bryter dette ned i dets komponenter, kan Aquinas' kraft av håp sies å kreve:
- Guds hjelp, eller guddommelig nåde
- Et uendelig gode som sitt objekt
- Fremtidig oppfyllelse
Spørsmålet blir da om vi kan finne en tilfredsstillende ikke-religiøs regnskap for nåde, det uendelige gode og fremtidig oppfyllelse som kan gjøre arbeidet med denne teologiske dyden av håp.
Filosofen Iris Murdoch var interessert i muligheten for et uendelig gode atskilt fra religiøse forestillinger om Gud. La oss nå vurdere hvordan Murdoch kan forklare hver av disse tre komponentene i håpets dyd ved å bruke hennes ikke-religiøse konsept om det godes suverenitet.
Nåde kan gå foran og følge håp
For det første, i religiøst språkbruk, er "nåde" ofte definert som ufortjent gunst, velvilje eller velsignelse. I hennes bok Det godes suverenitet, sier Murdoch at "konseptet om nåde lett kan sekulariseres," med det mener hun at vi kan forvente å "motta et utbytte når godt er oppriktig ønsket" som ikke kommer fra det guddommelige. I motsetning til Aquinas, som antyder at guddommelig nåde går foran menneskets evne til å håpe på det gode, ser Murdoch ut til å foreslår at orienteringen av menneskelige hjerter mot de gode resultater i nåde som en slags avkastning på vår investering i flink.
Selv om denne nåden er post hoc, foreslår jeg her at det ikke er noen grunn til å anta at mottakeren av en slik post hoc nåde ikke kan "betale den videre", og dermed fremme håpet til en annen. For eksempel hvis et barn er vitne til nåden i morens liv som et resultat av morens håp til det gode, det barnet kan bygge fra nådens grunnlag i sitt eget håp for det uendelige flink. Murdochs forestilling om post hoc nåde kan dermed bli nåden som går foran en annens vane med håp.
Det uendelige gode er håpets objekt
For det andre krever håpets dyd det uendelige gode som objekt. Murdoch sier: "Godt er fokuset på Merk følgende når en intensjon om å være dydig eksisterer side om side (som det kanskje nesten alltid gjør) med en viss uklarhet i synet."
Selv om hun ikke her snakker spesifikt om dyd av håp diskuterer hun det dydige livet bredere – det vil si livet orientert mot menneskelig lykke – og hun knytter det til et dårlig definert fremtidig gode. Hun forventer at noen vil si:
"Det gir mening å snakke om å elske Gud, en person, men veldig lite mening å snakke om å elske det gode, et konsept. "Bra" selv som en fiksjon vil sannsynligvis ikke inspirere, eller til og med være forståelig for, mer enn et lite antall mystisk sinnede mennesker som, som er motvillige til å overgi «Gud», forfalsker «Gode» i hans bilde, for å bevare en slags håp."
Murdoch sier at hun selv er halvt tilbøyelig til å tenke i slike baner. Likevel fortsetter hun å tro at "det er mer enn dette", og at en "veldig liten gnist av innsikt" er ekte. Selv om hun sier at hun nekter å tro at ideen om det gode eksisterer «som folk pleide å tro at Gud fantes», insisterer hun likevel på at «[d]han bildet av det gode som et transcendent magnetisk senter virker... det minst fordervelige og mest realistiske bildet for oss å bruke i våre refleksjoner over det moralske liv." Murdochs uendelige gode er ikke Gud, men det kan virkelig være gjenstand for menneskelig lengsel og oppmerksomhet, og det kan, foreslår hun, gi moralsk klarhet.
Håp er oppfylt i fremtiden
For det tredje krever håpets dyd fremtidig oppfyllelse. Siden fremtiden verken er teologisk eller sekulær, trenger vi ikke utdype den ytterligere. En metafor fra Murdoch hjelper imidlertid til å trekke sammen hele beretningen om en sekulær dyd av håp.
Husk igjen ideen om å vane til å håpe på et fremtidig gode som er vanskelig, men mulig å oppnå. Dette fremtidige gode er uendelig og dårlig definert, men trekker oss mot det. Håp kan derfor forstås som vanen med å orientere seg gang på gang mot det øverste gode, erkjenner at en slags god nåde vil komme tilbake til oss selv når vi øver oss på å lene oss inn mot flink.
Murdoch sier at dette i stor grad er handlingen til kunstneren, som "er lydig mot en forestilling om perfeksjon som arbeidet hans konstant er relatert til og re-relatert på det som virker som en ekstern måte.» Kunstneren jobber mot det dårlige definerte gode som «alltid ligger hinsides, og det er fra dette hinsides at den utøver sin myndighet." Kunstneren har dyrket dyden til håp som holder ut for et fremtidig gode som er unnvikende men mulig å oppnå.
Murdoch, født inn i en religiøs familie, er aldri særlig overbevisende i sin avvisning av muligheten for Gud. Men Murdochs gode – i motsetning til Aquinas’ Gud – er ikke kjent. Det er veldig tydelig ikke en gud som inviterer sine skapninger inn i et forhold av evig lykke. Likevel hevder Murdoch at "det er et sted både innenfor og utenfor religionen for en slags kontemplasjon av det gode." Håp for det gode er ikke bare floskler. Snarere, sier hun, er det håp om "en fjern transcendent perfeksjon, en kilde til uforurenset energi, en kilde til ny og ganske uante dyd."
Religiøse eller ikke, vi trenger alle å kunne praktisere håpets dyd, bevege oss mot det gode, selv om det krever hardt arbeid og selv om det er vanskelig å oppnå. Noe mindre er å overlate folk til fortvilelse, noe som ikke tjener noen.
Hvorvidt det uendelige gode til syvende og sist er ukjennelig gjenstår å bestemme av hver enkelt av oss i våre lokalsamfunn. Men én ting er nesten sikkert. Hvis vi ikke gjør en vane med å gå mot det gode, vil vi kanskje aldri oppdage om det gode faktisk er Gud.
Dette stykket stammer fra en lengre publisert essay med tittelen «Håpets dyd i møte med døden».