Å bringe tilbake institusjonalisering ville være umenneskelig – og ineffektivt

I en fersk melding til supportere, fhv President Donald Trumperklærte det, hvis han igjen ble valgt inn i Det hvite hus, ville han «bruke alle verktøy, spaker og myndighet for å få hjemløse bort fra gatene våre». Kandidaten fortsatte: "Og for de som er alvorlig psykisk syke og dypt forstyrret, vil vi bringe dem tilbake til mentalinstitusjoner, der de hører hjemme... med mål om å reintegrere dem tilbake i samfunnet når de er friske nok til å få til."

Trumps uttalelse var bemerkelsesverdig av en nøkkelgrunn: Den brøt kraftig med 60 år med offisiell politisk konsensus.

Psykisk helse vil sannsynligvis være blant nøkkelspørsmålene i USAs presidentvalg i 2024. Men det kommende årets debatter vil ikke bare fokusere på typiske spørsmål som offentlig finansiering av klinikker eller regler rundt forsikringsdekning. Kampanjen vil sannsynligvis gjenåpne vanskelige debatter om institusjonalisering som stort sett hadde blitt avgjort i en generasjon.

I 1963, president John F. Kennedy signerte

Samfunnsloven om psykisk helse, som et svar på økende offentlig bevissthet om fryktelige tilstander ved sykehus for psykisk helsevern rundt om i USA. Loven finansierte den første etableringen av lokalt baserte psykiske helsetjenester, og drev en bølge av deinstitusjonalisering. I tiårene som fulgte økte det offentlige presset mot å lagre folk psykiatrisk fasiliteter, USAs høyesterett satt grenser på ufrivillig institusjonalisering, og til slutt kuttet president Ronald Reagan føderale midler til de fleste av de gjenværende psykiatriske sykehusene.

Alle fremskritt mot deinstitusjonalisering var fremskritt for menneskerettigheter og verdighet. Likevel ble arbeidet ufullstendig.

Da Reagan-administrasjonen kuttet midler til offentlige psykiatriske sykehus, ble det stort sett mislyktes å øke bevilgningene til de samfunnsbaserte anleggene som var ment å erstatte dem. Som et resultat ble mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser stående uten noe sted å gå – og i mange tilfeller havnet de i fengsler eller på gata. I dag anslår National Alliance on Mental Illness det mer enn 20 prosent av personer uten hus har en alvorlig psykisk helsetilstand.

Dette er sannsynligvis grunnen til – midt i en økende krise med hjemløshet – Trumps kommentarer gir gjenklang hos noen velgere. Og blant politikere er han ikke alene. New York Citys demokratiske ordfører, Eric Adams, har nylig argumentert for ufrivillig institusjonalisering som en strategi for mennesker med alvorlige psykiske lidelser som lever på gata.

Når Trump og andre foreslår en retur til storskala institusjonalisering, er det viktig å huske at den flere tiår lange konsensus mot institusjonalisering dukket opp med god grunn. Å lagre folk i psykiatriske fasiliteter er ikke bare umenneskelig, men også ineffektiv.

La oss starte med den moralske saken. På midten av 1900-tallet dukket det opp forferdelige historier om overgrep og omsorgssvikt ved psykiatriske institusjoner rundt om i verden. Likevel representerer selv de best administrerte, best finansierte fasilitetene fortsatt brudd på menneskerettighetene.

Plassering av en person på en institusjon betyr å fjerne vedkommende fra samfunnet og familien og begrense deres handlefrihet og autonomi til å ta de mest grunnleggende avgjørelsene om deres liv og deres omsorg. Institusjonalisering forsterker stigmatisering og dehumanisering - følelsen av at en person iboende er "mindre enn" og at de representerer en diagnose snarere enn et menneskeliv.

Den moralske saken mot institusjonalisering bidrar også til å forklare den praktiske saken mot den.

Studier har dokumentert at sosial frakobling av institusjonalisering har en tendens til å forverre pasientenes symptomer og bidra til ytterligere psykologisk forverring. Store institusjoner har historisk sett vært ineffektive når det gjelder å tilby tilpasset, restitusjonsorientert psykisk helsehjelp – som er avgjørende for å håndtere komplekse psykiske helsesaker som ikke bare kan avhenge av psykologiske forhold, men også på bredere problemstillinger som stoffmisbruk eller økonomisk usikkerhet.

Mens tidligere president Trump og andre ofte understreker at målet med institusjonalisering er å etter hvert reintegrere mennesker i samfunnet, kan store psykiatriske fasiliteter ofte skape institusjonelle avhengigheter, undergraver menneskers kapasitet til å overleve og trives i omverdenen. Hvis målet er helbredelse og reintegrering, er det viktig å finansiere omfattende og samfunnsbasert omsorg samt nødvendigheter som rimelige boliger og rusbehandlingsprogrammer.

Det kan være spesielt gripende at Donald Trump lover å plassere mennesker med alvorlige psykiske lidelser i institusjoner, med hans ord, "hvor de hører hjemme." Det er fordi dette ordet, tilhørighet, er kjernen i saken – bare ikke på den måten som Trump bruker ordet.

Da jeg undersøkte min nylige bok, intervjuet jeg over 150 eksperter fra forskjellige disipliner – inkludert psykologi, nevrovitenskap, og sosial teori - om temaet hvordan man bygger tilhørighet i samfunnet vårt. Jeg kom frem til overbevisningen om at tilhørighet er en grunnleggende forutsetning for å møte de psykiske helseutfordringene samfunnet vårt står overfor. I løpet av min forskning innså jeg at å bygge tilhørighet betyr å dyrke tilknytning til fellesskap så vel som sted, makt og formål. Dette vil si: når de fleste grunnleggende biologiske baser for psykologisk helse er oppnådd, avhenger vår evne til å finne velvære av vår tilknytning til andre mennesker så vel som vår evne til å føle oss forankret i en følelse av hjemme og vår evne til å føle stemme, handlefrihet og mening i vår bor.

Tilhørighet er ikke bare en menneskelig drift og menneskelig behov. Det er vår menneskelige fødselsrett.

Faktum er at ingen tilhører i en institusjon. Å lagre en person i et anlegg uten tilknytning til omverdenen er å gjøre en person "mindre enn", fornekte sin essensielle menneskelighet og stenge de essensielle veiene til helbredelse. Institusjonalisering er en av de mest skadelige formene for «annet» som har dukket opp i menneskets historie.

Dagens psykiske helsekriser haster. Likevel er det levedyktige alternativer for å bringe tilbake storskala institusjonalisering.

For eksempel, påståelig samfunnsbehandling (ACT)—en intensiv, teambasert tilnærming å ta vare på mennesker med alvorlige psykiske lidelser som ellers kan sykle gjennom sykehus og fengsler – gir døgnkontinuerlig støtte til enkeltpersoner i deres egne hjem og lokalsamfunn. Kriseintervensjonsteam (CIT) er programmer som involverer opplæring av førstehjelpspersonell til å håndtere psykiske helsekriser mer effektivt. Målet er å deeskalere potensielt flyktige episoder og avlede enkeltpersoner fra strafferettssystemet til psykisk helsebehandling. Kollegastøttetjenester, som ledes av personer som selv har opplevd psykiske lidelser, kan gi empati og praktisk hjelp til mennesker som ellers ikke ville vært mottakelige for omsorg.

Hvis vi ønsker å finne varige, langsiktige løsninger på moderne psykiske helsekriser, må vi kombinere terapeutiske og farmakologiske behandlinger med bredere strategier for å styrke tilhørighet. Dette betyr å investere i sosial tilknytning sammen med strategier for å gi folk en følelse av stemme, valg og mening i livene deres. Jeg har skissert mange slike løsninger i denne Psychology Today-serien så vel som boken min, Om tilhørighet: Finne tilknytning i en tidsalder av isolasjon.

Jeg tenker for eksempel på Vennskap Benk - en initiativ som forvandlet psykisk helsevesen i Zimbabwe ved å trene bestemødre i evidensbasert prat terapi—som de så leverer til folk på parkbenker. Prosjektet viser hvordan man kan lette isolasjon og nød gjennom gjensidighet: Som bestemødrene tjener andre føler de seg hørt og sett, noe som bidrar til å skape positive tilbakemeldingssløyfer med støtte og tilhørighet.

Midt i dagens utfordringer kan det bli reformer innen psykisk helsevesen – inkludert å lette noen av takstene på størrelsen på sykehus for psykisk helsevern som er kvalifisert for føderal finansiering for å imøtekomme gjeldende behov. Likevel må vi erkjenne at det til syvende og sist er en forskjell mellom å bygge kapasitet for døgnbehandling for mennesker i ekstreme omstendigheter og å engasjere mennesker mot deres vilje å leve adskilt fra sine kjære og løsrevet fra samfunnet som helhet.

Vi bør faktisk bruke «hvert verktøy og spak» for å møte krisene med hjemløshet og mental helse, som Donald Trump foreslår. Likevel burde dette bety det motsatte av institusjonalisering.

Dette betyr å søke kreativitet og medfølelse – sammen med seriøse ressurser – til de komplekse utfordringene vi står overfor i dag.

Ingen «hører hjemme» på en institusjon. Vi hører bare til når vi hører sammen.