En bokanmeldelse av Nora Batesons "Combining"

Det er ikke det at det ikke er noe ønske om å møte de dypere behovene – det er at healing ikke kan deles eller måles etter avdeling. Forvirringen øker. (fra Nora Batesons dikt, "Hallway of Hallways")

På midten av syttitallet søkte jeg på tverrfaglig avdeling Familie- og samfunnsfag doktorgradsprogram kl Columbia University, med hensikt å sende inn et dikt i stedet for den formelle søknaden etter forslag fra beatpoeten Allen Ginsberg. Min snart-å-være mentor Paul Byers, (som hadde et samarbeid med Margaret Mead og Gregory Bateson) overbeviste innleggelser om ikke å gi meg videre mens søknaden min var "ikke kjent" han oppfordret dem til å akseptere meg på prøvetid.

Min eventuelle avhandlingskomité, som representerte forskjellige disipliner, beskrev min forskning på hvordan Double Binds kvelte pedagogisk og politisk reform som utfordrende og "ukjent for oss, men dyptgripende." Det er her jeg vil begynne min anmeldelse av Nora Batesons briljante bok Kombinere, (Triarchy Press, 2023) om behovet for kommunikasjon som er økologisk og fremmer muligheter.

Til å begynne med mener Nora at «Det kjente er ikke den eneste måten."
Hun bruker historier og kunstneriske eksempler for å forklare hvordan alle kontekstene i vår verden er avhengige av hverandre samtidig. Dette inkluderer ikke å være tvunget til å svare «om» denne eller en annen situasjon isolert fra de andre kontekstene som utgjør vår verden.

I stedet for å bruke merkelapper og fragmenterte beskrivelser, fletter hun sammen poesi, kunst og visdom som er ispedd gjennom denne fascinerende, spennende utformede boken. Det var en fascinerende opplevelse å lese og nyte den. Du kan, hvis du vil, begynne hvor som helst i denne boken. Det er som å besøke en eng, hvor sansene dine vil ha muligheten til å forstå viktigheten av detaljene som bor i den.

Denne reisen vil utvilsomt hjelpe deg å forstå verdien av å kombinere relasjonene våre på tvers av alle kontekster som berører livene våre. Hun bygger på verkene til faren, antropologen Gregory Bateson og bestefarbiologen William Bateson, og beviser på mesterlig vis ordtaket at "kartet ikke er territoriet." Nora vever improvisasjonsperler som feirer relasjonene innenfor og mellom alle delene av vår verden. Hun lykkes med å opplyse leseren til å ta hensyn til mangfoldet av eksisterende distinkte økologiske kontekster på jakt etter kobling.

Hun argumenterer for behovet for å ha en kommunikasjonsøkologi. I forfølgelsen av dette tegner Nora en beskrivelse av imponerende kategorier og oppdeling har produsert splittelse og fragmentering blant familie, media og utdanning. Når du leser Noras forklaring, forstår du umiddelbart de skadelige konsekvensene av dette paradigmet. Hun sporer overbevisende hvor opphavet ligger angående våre samtids sosiale/kulturelle problemer. «...å sammenligne naturen med en maskin gjør det mulig å se i naturen en fragmentert samarbeid mot et resultat. Dette begynner igjen å rettferdiggjøre konkurranse, krig og individualisme. Mens hvis side-ved-side-siden plasserer familie, økologi og økonomi ved siden av hverandre, hva begynner å skje er at historiens dypere planer omformuleres til en forståelse av hva som er ikke-trivielt, dyptgående og livsviktig."

Ingenting er skjult, men mye er usett

Nora mener at det alltid er en måte å dele våre fortrolighet. Hun foreslår et økologisk spørsmål "Hvem kan du være når du er sammen med meg?" Hun skriver: «Håpet ligger i det faktum at vi som levende vesener er kablet for relasjoner. Det er bare mulig å uttrykke vår menneskelighet i forhold til andre mennesker." Hun beskriver andre måter å se gjennom økologiens linse. "Engen er der jeg blir minnet på kantene av oppfatningen min og utfordrer luringene til mine slitte tilbøyeligheter." Hennes måte å gi mening når hun er i naturen er å, "... øve på å tenke som en økologi der. Jeg studerer måtene på det, lurer på; hvordan forblir ting det samme mens de endrer seg? "

Hun viser at «det som læres i en kontekst blir faktisk en beskrivelse av en annen». Det er den samtidige implikasjonen som skildrer hvordan økologiske bevegelser ikke kan være uforanderlige. Det som kommer ut av dette er den konstante letingen etter «en forskjell som gjør en forskjell», som er drivkraften til vår evolusjon.

"Konseptet med økologi kan ikke være en parkeringsplass eller statisk definisjon av gjensidig avhengighet. Nei, det er ikke nok. Organismene i engen min og haien i havet både former og formes av de andre organismene de lever med, som også former og blir formet." Hver kontekst som utgjør livene våre informerer hverandre, legger stadig til informasjon, gir nye ferdigheter og redefinerer fortløpende f.eks. hvordan familien så vel som hvert medlem vil dra nytte av og utvikle seg fra helseleverandører, miljøbelastninger, økonomiske endringer, skolegang osv., og laster versa. Som faren hennes sa: "Livet fortsetter å leve." Hun minner oss om at ingenting er skjult, men mye er usett. Det vil dukke opp med tålmodighet og gjensidig læring.

Hva vil det si å være transkontekstuell?

Et hovedmønster i denne prosessen med å kommunisere økologisk er hvordan hver kontekst samtidig er en del av en mengde bredere kontekster eller transkontekstuelle. "Dette begrepet refererer til måtene flere kontekster kommer sammen for å danne komplekse systemer. Det åpner for en konsentrasjon på gjensidig avhengighet mellom kontekster som gir motstandsdyktighet til både levende og ikke-levende systemer." Å ikke være klar over denne naturlige prosessen vil skape dobbeltbindinger, som er som å være mellom en stein og en hard plass. For eksempel kan det å la et barn utvikle seg med innspill fra de mange kontekstene som utgjør livet hennes unngå merkelapper som vil skape en selvoppfyllende profeti om å ikke oppnå sitt potensial. Uten et "hopp i persepsjon" til et bredere altomfattende økologisk syn blir konsekvensene kvelende.

Nora siterer Gregory, da han var glad i å si "Et fallende blad er ikke bare det og ingenting mer, ting er implisitt på andre måter." Som svar har hun pleiet det hun kaller «varme data». Det er definert som: "Transkontekstuell informasjon om relasjonene som integrerer et komplekst system." Hun også myntet ordet "symmatesi" som er "å generere gjensidige læringskontekster gjennom prosessen med interaksjon mellom flere variabler i livet enhet."

Når vi tenker på å anvende disse begrepene, kan vi se på for eksempel problemer i utdanningssystemet ved følge hvordan barnet er involvert på tvers av andre sammenhengende sammenhenger av familie, klasserom, media, miljø, og så videre. Igjen er en eng bare en eng gjennom de forskjellige formene for kommunikasjon mellom dens organismer og deres relasjoner innenfor den konteksten.

Dette er det som gir innsikt fra hva som kan dukke opp ved å spørre "Hva er hypotesene mine som forteller meg om de eksisterende tankemønstrene - påvirket av kultur, utdanning og økonomi..." Med gjensidig læring tar Nora til orde for at "det som er viktig er ikke det som har blitt sagt. Det er det som er mulig å si - og det voktes av de implisitte budskapene som ligger i forholdet."

Nora lar oss poetisk stå side om side med andre gjensidig avhengige kontekster. Prosaen hennes genererer en "stokastisk stitchery" av tilfeldighet og improvisasjonsbevegelser som hun beskriver som "Aphanipoiesis... hvordan livet smelter sammen mot vitalitet på usynlige måter."

Dette er drevet av å skape en fleksibel ikke-lineær følelse av "klargjøring" og en forpliktelse til å oppleve hvordan "historien din endrer min historie." Gjensidighet forsterkes av en "zooming inn og ut visning" på en gang, som er den samtidige oppfatningen som underbygger økologi og systemisk forståelse.

På denne måten er det bedre forstått når ting henger sammen at de ikke skal demonteres "fiklet med, fikset eller erstattet", eller som Nora så utsøkt bemerker "du kan ikke ta druene ut av vinen" Neologismene hennes, til en viss grad, er drevet av behovet for å si det vi ikke har sagt før og lage nye ord," mange av dem å lære av hver annen."

Nora Bateson gir håp og forvarsel ved å hevde hvor viktig det er å se etter hvor vi plasserer oss på "kanten" av en annen. Hvordan prøver vi å løse konsekvensene av dekontekstualisering? Vi kan ikke finne det på lineære eller kjente måter. Den jobber gjennom uunngåelige dobbeltbindinger med fantasi å heve seg over det kjente. Hun oppmuntrer og mener det er greit å være «rar» fordi fortrolighet er farlig og muligheter skaper forskjeller som gjøre en forskjell.

Denne boken er en forlenget utgivelse av den iboende energien til å være menneske. Det gir oss territoriell veiledning utover ethvert kart som tilbyr en oppskrift på endring.