Min globale helse "spesialitet"

"Hei, onkel hvit mann!"

Sjåføren min påpekte med glede at noen nettopp hadde ropt dette da vi zoomet nedover veien etter en dags arbeid i det landlige Liberia. Han la til at yngre mennesker i landet hans hadde tatt til å kalle eldste "onkel" eller "tante" som et tegn på respekt og lo da jeg spurte om jeg skulle ta "onkel hvit mann" i den ånden.

Jeg er på en to-ukers medisinsk reise til Liberia, hvor jeg tar min tur med å undervise i det man håper skal bli en generasjon sykepleiere og legeassistenter for å være "psykisk helseklinikere" - leverandørene av psykisk helsehjelp i et land med 4 millioner mennesker, utallige traumer, og en psykiater.

Jeg er en hvit, jødisk psykiater fra New York City. Hjemme igjen er jeg unik som en parkeringsautomat. Her i Vest-Afrika er jeg en eksotisk importør på alle måter, fra yrke til hudfarge. I bilen, klasserommet eller det velutstyrte huset jeg er plassert i, er jeg "doktoren" som høster respekt, sikkerhetsvakter og ivrig Merk følgende. Men hvem er jeg egentlig for "dem" og "dem" for meg?

Når jeg trosser manuset og jogger på de røde leireveiene, kommer løperen min bare aldri, da jeg navigerer ikke så mye på ujevne overflater og ukjente ruter, men folk som går og sykler. Men å unnslippe kollisjon føles lettere enn å unnslippe oppmerksomhet. Det føles for meg som om alle ser på meg.

Hva ser de på? Her i landlige Bong County hvor alle ser ut til å leve et så fysisk anstrengende liv for å bare holde på det de har, jeg vil forklare hvordan dagene mine stort sett er cerebrale og hvordan jeg trenger å åpne motoren litt når de slutt. Dere er alle på veien for å komme et sted, men jeg er på vei for å gå meg vill.

Eller, hva innbiller jeg meg at de ser på? Jeg tror barn vinker, og jeg tror menn på barer roper hvem vet hva. Jeg tror også en hjelmløs motorsykkelpassasjer ropte: «Hei, hvit mann som løper!» En annen motorsyklist så ut til å advare: «Vær forsiktig.» Henviste de til de samlende skyene i denne regntiden? Da mørket begynte å senke seg tidligere enn jeg forventet, samlet en mor barna sine fra jordgården til hjemmet deres og kunngjorde: «Det begynner å bli sent». Sa hun det til dem eller til meg? Sa hun det i det hele tatt?

Er jeg en totem, nysgjerrighet eller mål?

I sannhet er jeg sannsynligvis mer onkel for noen liberianere og mer hvit mann for andre. Å tro at de lokale liberianerne ser meg i ett lys er å se dem i ett lys. Det er like fordomsfullt av meg som det ville vært for «dem». Når alt kommer til alt, var morens advarsel om den sene timen ikke nødvendigvis et lavmælt avhopp fra konspirasjonen jeg sto overfor... Ikke sant? Jeg, en psykiater her som psykiater, var blitt paranoid.

Mine 22 elever vet nesten ingenting om meg. De vet ikke at jeg har to barn og en kone, og de vet ikke hvor mye jeg savner dem. De vet ikke hvor hardt varmen sliter med meg når generatoren til huset vårt blir slått av hver kveld klokken 23.00. skarpe, demper huset sammen med min overpresterende fan.

Men hvorfor skulle de trenge å vite disse tingene eller ønsker å vite det? Etter å ha kommet ut av en borgerkrig på begynnelsen av 2000-tallet og nylig fra en ebolaepidemi, må de ha større ting på hjertet, hvis bare jeg hadde spurt. Mine to uker med relativt ubehag er småpenger i sammenheng med dette landets kamper. Likevel, det å måtte piske meg selv for å ha lyst på joggeturen eller klimaanlegget mitt, reflekterer neppe en ny følelse for alle som jobber med global helse. Vi kommer alle bærende skyldfølelse sammen med våre ambisjoner på jakt etter en sunn dose selvoppofrelse.

Studentene mine ønsker å uteksamineres fra programmet og ønsker forhåpentligvis å lære i prosessen, men hva vil jeg egentlig ut av dette? Jeg vil at elevene skal ha ordene mine i tankene når de sitter overfor en pasient med PTSD, for å se bildet mitt når jeg bestemmer hvordan jeg skal håndtere en pasients suicidalitet. Jeg vil sette spor etter meg, være spesiell.

Men hvis jeg virkelig ønsker å være spesiell, ville jeg ikke stormet gjennom land som Liberia i én til to uker hvert år eller så som en omreisende showmann. Jeg ville fordypet meg i dem slik jeg fordyper meg i livene til mine amerikanske pasienter. Jeg er snål når det kommer til tiden jeg gir til Liberia og andre internasjonale «partnere» i det globale mental helseprogrammet jeg leder fra et tårn i New York med utsikt over verden.

I mellomtiden, tilbake i den byen, soler jeg meg i en annen type unikhet som følger med å være en global psykiater. Mine mer jordbundne amerikanske kolleger undrer seg over min globetrotting. Men jeg er bare frontmann for ofrene fra familien min, pasientene mine og kollegene mine. Jeg er en utøver på en scene som befinner seg mellom to publikummere, der hver fungerer som et blikkfang av et bakteppe for min fremførelse til den andre. Og kanskje er dette mer en dyd enn en bekjennelse. Hvis jeg trenger kloden like mye som den trenger meg, så er vi kanskje likeverdige?

Jeg håper slik ydmykhet holder. Globale helsepersonell som meg som svinger frem og tilbake mellom inn- og utland risikerer stormannsgalskap. Kapasiteten min er begrenset, men ambisjonene mine nærmer seg uendelig. Når jeg ønsker noe "spesialitet" og ikke bare en spesialitet, bør jeg passe meg for hva jeg ønsker meg. Så lenge jeg vil ha alt, vil ikke mine liberiske studenter ha en sjanse til å lære om familien min, og heller ikke jeg deres. Og jeg forblir onkel hvit mann.