Ble folk egoistiske og individualistiske etter pandemien?

For mange måneder siden var Royal Philharmonic Orchestra i ferd med å starte sin opptreden. Dirigenten kom inn på scenen til stor applaus og folk ventet spent på den første tonen. Fiolinistene og cellistene var klare, og så startet noen av dem sin milde opptreden. Akkurat da tok en mann på første rad frem en pakke potetgull (chips i Amerika) og rev den opp og begynte å spise den. Det ville normalt ikke være et problem i teatre, men når vi snakker om en rolig konsert, høres ikke støyende skarpe pakker bra ut. Faktisk høres de veldig høyt og iøynefallende ut.

På mange punkter blir konserter med klassisk musikk så stille at selv noen som hoster kan snu hodet, langt mindre noen som spiser en pakke potetgull (selv om de er forståelig nok deilige). Folk vil høre harpespilleren spille forsiktig, eller fyren med trekanten bak som klirrer en eller to ganger når fioliner, celloer, fløyter eller trompeter blir stille. Det er noen ganger morsomt klossethet i klassiske konserter hvis en støy er ute av sving. Jeg husker da jeg var musikkelev på barneskolen og en gruppe av oss spilte blokkfløyter som hørtes helt forferdelig ut, eller da vi sang den ellers så fantastiske Händels Messias uten tilhørende instrumenter, og de høye tonene lød som skriker.

Folkene i orkesteret stirret på mannen og begynte å se kors ut (forståelig nok), og en cellist så moret ut. Publikum begynte å snu seg for å sjekke hvem som holdt på med en bråkete crisp-pakke, og det var morsomt hvordan crisp-packet-mannen fortsatte å lage mye bråk. Før det hadde mannen filmet orkesteret med mobilen helt til en teatersjef ba ham slutte på grunn av reglene deres. Det fikk meg til å lure på hvorfor noen gidder å delta på en forestilling bare for å bruke tiden på å se den gjennom skjermen. Jeg fikk inntrykk av at han var på Royal Philharmonic Orchestra-konserten slik at han kunne skryte av det videre sosiale medier (med filmingen som bevis) i stedet for å faktisk bry seg om klassisk musikk.

Det fikk meg til å lure på nyhetsrapporter om at det er en økning i antisosial oppførsel på teatre og konserter, med noen publikummere som forstyrrer forestillinger. Forskjellige forestillinger er avlyst på grunn av det. Jeg lurte på om det ville ha skjedd før koronavirus pandemi og om sosial isolering gjorde noen mennesker mer individualistiske og mindre bekymret for sosial misbilligelse. Vanligvis, i britisk kultur, er høflighet høyt verdsatt, og turister er ofte forvirret av sosial etikette, derfor skiller antisosial oppførsel seg ut. Folk ville ha forventet at den skarpe pakkemannen skulle føle seg opprørt og flau, men han fortsatte å spise og irriterte nok folk enda mer fordi han virket så selvtilfreds. Jeg fant det morsomt fordi det minnet meg om klassiske sosialpsykologiske eksperimenter replikert i naturlige omgivelser der folk ikke reagerer som forventet gitt konteksten og sosiale normer.

Kanskje i den sammenhengen den skarpe pakkemannens individ identitet var mer fremtredende enn hans sosiale identitet eller følelsen av å tilhøre et fellesskap av mennesker på konserten. Kanskje chipsen var supergod. Eller kanskje folk engasjerer seg i slik antisosial oppførsel bare fordi de kan. Det kan være grunnen til at folk kaster søppel på gaten – fordi de kan. Kanskje har pandemien fått noen til å tenke på hva de ønsker i sosiale sammenhenger mer enn hva som er til det større. Det er imidlertid viktig for folk å reflektere over det faktum at sosiale settinger eksisterer ikke bare for dem, men for alle andre også. Folk som snakker på kino eller konserter eller lager overdreven støy som forstyrrer andre, må tenke på om de vil like at andre gjør det samme.

Når det gjelder den skarpe pakkemannen, forsvant han fra konserten ved pause, som ble tatt godt i mot av publikum.