Mitt kjærlighets-/hatforhold til julemusikk

Jeg har et hat/kjærlighetsforhold til julemusikk. For det meste er problemet mitt med de repeterende spillelistene med de samme 28 sangene som forskjellige radiostasjoner og utsalgssteder begynner å spille når de midlertidig "snu" formatet. «Tjuefire timer med non-stop julemusikk!» Du kjenner dem – Bing Crosby synger Rudolf, synger Burl Ives Frosty, etterfulgt av Michael Buble som synger Rudolf og Frosty i stil med Bing Crosby og Burl Ives… (og jeg liker Bing og Burl og Buble.) På familiesammenkomster som starter på julemorgen, er det noen som uunngåelig setter i gang den lokale radiostasjonen og galskapen begynner. En spilleliste med 28 sanger, gjentatt… gjentatt… gjentatt… i løpet av dagen. Og så plutselig, ved tretiden, er vi tom for pigget egg.

Nå er jeg ikke en total Scrooge. Jeg liker julen. Og når jeg får velge julemusikken... greit. Eller, når noen finner noe nytt og interessant av en artist som jeg kan høre på synge hva som helst (Norah Jones)... greit. Og jeg kan til og med nyte litt julemusikk mens jeg pynter treet med familien min, eller mens jeg tar cocktailer med venner – så lenge det er i desember. Men når jeg går inn i Target for å hente litt Halloween-godteri i siste liten til triksene som kommer neste dag, og hører Bing eller Burl eller Buble synge

Rudolf og Frosty? Min understreke nivået stiger.

Julestemning eller høytidsstress?

Som vi vet, vekker musikk følelser og vekker dypt forankrede følelser. Og det er de første trådene av julemusikk, nå i oktober (snart i september?) som, antar jeg, er ment å bidra til å få oss i feriestemning. Men ofte kan det utløse noen av de ikke så hyggelige følelsene av forestående undergang... "Feriestress!"

Ferien kan være vanskelig for mange mennesker, spesielt folk som er alene eller personer som nylig har lidd tap. Og musikk forverrer disse følelsene. Når vi blir bombardert med det, kan det være en konstant påminnelse om hva vi mangler i livene våre. Jeg vet at vi ikke alltid får velge musikken vi hører, og absolutt ikke når vi er ute i offentligheten eller hører på radio, men noen ganger føler jeg at julemusikk blir "pålagt" meg. Gjerne i oktober og november. Og mange ganger gir det mer en stressreaksjon enn en svimmel, varm feriefølelse.

Men... noen ganger føles det virkelig riktig. Spesielt når du endelig får slå deg til ro etter all galskapen og være sammen med familie og venner. En vinterdrikk i hånden, lysene lyser... det kan være det perfekte lydsporet i riktig setting. Og hvis det noen gang snør igjen i desember i disse delene, desto bedre! Det føles rett på mine premisser. (Og hvis du liker julemusikk i oktober, eller året rundt for den saks skyld, flott! Hvem er jeg til å fortelle deg hva du skal høre på? Det fine med musikk er at den er subjektiv. Jeg støtter alles personlige musikkpreferanser.)

Det det egentlig kommer ned på, etter min mening, er hvordan du ser på ting. Hvordan du ser på og nærmer deg livet. Kan du virkelig bare tillate deg selv å bare bremse ned og nyte et øyeblikk? Nyt en julesang selv om det er så mye angst rundt det hele?

Vi vil…

Jeg husker at jeg for noen år siden denne tiden av året satt i et åpent område i en cellegiftinfusjonssuite i en av sykehus hvor jeg jobber som musikkterapeut, og gir litt "miljømusikk" på gitaren for de som har behandling som dag. Å tilby musikk å tilby... noe for å hjelpe mens de satt i timevis og ble "infundert" med kraftige cellegiftmedisiner. Som vanlig så de slitne ut, de så kontemplative ut. (Og... det er juleøkten.) Jeg prøver å gi dem noe nyttig med musikken. Komfort? Håp? Et lydbilde for refleksjon?

På denne dagen satt det en kvinne i en knallrød julegenser hvilestol koblet til ulike IV-er mens sykepleieren av og til overvåket dryppene hennes og blodet hennes press. Hun fanget øyet mitt mens jeg lekte. Hun ga et mykt smil, lente seg inn og sa stille: "Kan du spille noen julesanger?" Gjerne, på et sykehus, eller et kreftbehandlingssenter, julesanger eller hvilken som helst høytidsmusikk kan være en glattbakke som jeg vanligvis holder meg unna fra. Vi vet at musikk kan være en trigger for følelser av ensomhet eller fortvilelse. Tenk deg hvordan det må være å enten være på sykehuset eller gå gjennom behandling på denne tiden av året. (Jeg er sikker på at noen av dere kan.) Men jeg så meg rundt og det var bare noen få mennesker der den gangen, så jeg tenkte at jeg ville tvinge det. Jeg ville absolutt fortløpende vurdert rommet for å se om det var noen negative reaksjoner.

Og så…

Da jeg begynte å spille, tok det vakreste smilet over ansiktet hennes og øynene hennes utvidet seg som et barn mens hun lyttet og så kjærlig på meg. Smilet hennes varmet meg umiddelbart opp inni meg. Et slør av ro og trøst kom over meg. De andre, som inntil da så ut til å være fortapt i sine egne verdener, så på henne... så på meg... og ansiktene deres lyste, nå også lyttende med en viss hensikt. I det øyeblikket følte jeg meg... fredelig. Rommet føltes fredelig der jeg satt og spilte julemusikk i en kreftinfusjonssuite. Plutselig, etter å ha kontakt med henne, smeltet alle stressfaktorene i de kommende dagene bare bort. Jeg følte til og med… håpefull. Denne kvinnen, som satt i en stol mens cellegiftmedisiner invaderte kroppen hennes, fikk meg til å føle meg håpefull. Jeg tenkte på barna mine. Jeg tenkte på familien min og vennene mine og hvor heldig jeg er som har dem. Jeg følte meg glad for å spille... julemusikk.

Men det hun virkelig fikk meg til å innse – hva hun lærte meg i det øyeblikket – var hvor mye kontroll vi har over hvordan vi ser på ting. Hvordan vi velger å leve livene våre. Noen ganger trenger vi bare å bremse ned og nyte øyeblikket. Lev livet i øyeblikket. Det høres så klisjé ut, men tenk på hvor hun var og hvorfor hun var der. Uansett hva morgendagen kan bringe, uavhengig av hva hun måtte håndtere eller lide gjennom, levde hun livet i øyeblikket... nyter en julesang. Hvis hun kan gjøre det, så kan jeg også.

Så nå, når jeg føler meg overveldet, og jeg blir påminnet om alle "høytidens stressfaktorer", penger som blir brukt, og alt som må gjøres, foranlediget av uønsket julemusikk... tenker jeg på henne. Jeg tenker på det smittende smilet hennes. Og jeg bremser ned. Jeg trekker pusten og tillater meg selv å være i øyeblikket. Jeg føler meg håpefull. Jeg føler glede. Jeg kan til og med synge Rudolf i stil med Buble som gjør Bing. Tross alt er det den mest fantastiske tiden på året.

God ferie.

*Historiene som presenteres i denne bloggen er basert på beretninger og erfaringer og er ikke faktiske beretninger eller erfaringer.