Min erfaring med schizofreni og hjemløshet

I California introduserte guvernør Newsom nylig CARE Act, som står for Community Assistance, Recovery and Empowerment Act.

Regningen er beskrevet her:

"Personer som lever med en alvorlig, ubehandlet psykisk lidelse kan bli henvist til en rettslig ordning som etter psykiatrisk visninger, varer i opptil to år. Rettsintervensjonen kan være initiert av et familiemedlem, atferdshelsearbeidere i fylket eller til og med førstehjelp. Hvis omsorgsplanen mislykkes, kan personen bli innlagt på sykehus eller henvist til et konservatorium. Det kan bety tvangsbehandling og en fraprøving av individuelle rettigheter.» Dette sitatet er hentet fra en artikkel som kan finnes her (1).

Lovforslaget ble enstemmig godkjent gjennom senatet i mai og forventes å nå guvernørens skrivebord innen høsten.

I denne bloggen svarer jeg på denne foreslåtte lovgivningen basert på min egen erfaring. Jeg har et informert perspektiv som ikke er knyttet til noen partitilhørighet.

Min egen erfaring

Noen ganger, når jeg reflekterer over livet mitt, tenker jeg på retten jeg hadde til å leve som hjemløs,

sover på en kirkegård, overlevende på søppel jeg ryddet for å spise. I tretten måneder. Jeg var en skitten hjemløs person som bodde utenfor. Jeg hadde gått ned i vekt på grunn av sykdommen. Til tross for min forferdelige situasjon, gjorde jeg ingenting for å forandre livet mitt.

På grunn av symptomene på hjernesykdommen min, inkludert vrangforestillinger (faste, falske oppfatninger) og hallusinasjoner, til og med en svært lav-understreke jobben var umulig. Jeg tror det er sannsynlig at mange som så meg bo ute antok at jeg var lat og/eller rusmisbruker. Faktisk var jeg ingen av dem. I løpet av hele livet mitt har jeg aldri rørt alkohol eller narkotika. Og mens jeg var på college, hadde jeg en gang tatt kurs på heltid mens jeg også jobbet nesten heltid også.

Det overraskende, når jeg ser på historien min, er hvordan maniske episoder endret løpet av livet mitt. Til å begynne med, under maniske episoder, jobbet jeg ofte fra ettermiddagen til tidlig om morgenen, og jeg kunne ikke slutte å jobbe. Det er ironisk at manien snart overførte meg fra å jobbe for mye, til symptomer som gjorde at jeg ikke kunne jobbe i det hele tatt.

Men selv om tilskuere kan ha sett meg bo utenfor, og kanskje dømt meg og spurte hvorfor jeg ikke kunne jobbe, lurer jeg på om noen noen gang har tenkt på hva som bør gjøres for å hjelpe meg med å bygge et nytt liv.

For meg ville det ikke være nok å få tilbud om bolig.

For 20 år siden, da jeg mistet universitetsleiligheten min og var for paranoid overfor venner og familie til å be om hjelp, ble jeg tilbudt gratis bolig. En venn av meg hadde slektninger som bodde i New Mexico og betalte flyet mitt fra Los Angeles for å bo hos dem. Jeg fikk en vakker suite med badekar. Jeg var ikke forpliktet til å betale husleie. Familien var tilfeldigvis kinesisk, og siden jeg hadde studert noe muntlig kinesisk mens jeg besøkte Kina, hadde jeg hatt det bra, ville jeg vært glad for å bli og lære mer av språket av dem. De ga også gratis mat, mye av det hjemmelaget. Det var den perfekte situasjonen for meg.

Men etter omtrent en uke ble jeg rastløs, og jeg ba om å bli fløyet tilbake til Los Angeles, hvor jeg forble hjemløs og fortsatte å sove på et bibliotek hver natt.

Den dag i dag vet jeg ikke hvorfor symptomene mine på schizofreni førte til at jeg foretrakk et hjemløst liv. Jeg kunne ikke tolerere å bo normalt i boliger og utenfor gatene før jeg begynte senere medisiner å behandle min schizofreni.

Får endelig behandling

3. mars 2007 tok politiet meg til slutt ufrivillig for evaluering på en psykiatrisk enhet på et sykehus i Los Angeles. Å bli fortalt at jeg hadde en psykisk lidelse var pinlig, og jeg trodde det ikke var sant. Imidlertid førte diagnosen til behandling. Å finne riktig medisin tok tolv måneder svært vanskelig, men tidlig i 2008 oppnådde jeg full restitusjon. Jeg kom tilbake til college i 2009, ble uteksaminert med stor ære i 2011, og i dag både jobber og driver jeg en ideell organisasjon for schizofreni hos en kjent psykiater. Dette skulle aldri vært mulig.

Refleksjoner over CARE-loven

Når jeg vurderer CARE-loven, synes jeg det er så viktig å gi mennesker som sliter mest mulig selvstyre, også de som velger å være hjemløse slik jeg gjorde. Jeg vil at folk skal ta sine egne valg og aldri bli fratatt sine rettigheter som mennesker. Men hadde jeg ikke blitt hentet av politiet den 3. mars^rd For seksten år siden lurte jeg seriøst på om jeg fortsatt ville være hjemløs, leve på gata, overleve ute med alvorlig og ubehandlet schizofreni.

CARE Act vil ikke gjelde for alle mennesker som bor på gata, men jeg håper den vil hjelpe, som guvernør Newsom sier, "Folk som rett og slett ikke kan hjelpe seg selv."

Hadde CARE-loven vært på plass for seksten år siden, hadde jeg kanskje fått livsendrende behandling tidligere?

For meg var det å være på medisin et valg jeg aldri ville ha tatt på egenhånd. Men etter noen måneder på medisiner ble jeg det takknemlig for behandling, og bestemte seg for alltid å ta pillene. Det vil jeg resten av livet, ettersom jeg har blitt befridd for forvirring og store lidelser. Jeg er takknemlig for min bedring og stille sinn hver dag.

Jeg er takknemlig for politiet som tok meg bort fra gatene og til sykehuset, hvor jeg ville bli diagnostisert, finne håp og begynne et sunt nytt liv.