Frykten for Gud i terapi

En klient kommer til deg som ønsker å snakke om en nylig opplevelse, men hun er nølende og usikker på hvordan hun skal begynne. Hun bekymrer seg, kan du se, at det hun har å si vil høres rart ut og kanskje til og med vrangforestillinger. Hun frykter å bli dømt eller avskjediget. Hun sier at hun ikke er sikker på hvordan hun skal forklare det hun har sett, og at hun ikke engang er overbevist om at hun har sett noe i det hele tatt. Hun mangler språket til å artikulere opplevelsen sin, og når du inviterer henne til å si mer, insisterer hun på at hun ikke vet hva hun skal si.

Fra det du forstår, har denne klienten møtt noe som fylte henne med både lyst og redsel. Hun har blitt overveldet av en følelse av ærefrykt, en følelse på en gang forlokkende og angst-fremkallende. Gjenstanden for hennes undring var ikke noe i verden, men mer en indre lengsel som føltes som om den var initiert av noe (eller noen) utenfor henne. Forfatteren av opplevelsen hennes forblir unnvikende. Det overskrider fornuften og språkets grenser. Hennes undring kan verken forstås eller gis et navn. Alt hun kan si er at noe rørte henne, at hun har blitt rørt.

Selv om det sjelden diskuteres, er religiøse eller mystiske opplevelser langt fra sjeldne. De er, for å bruke et begrep som forekommer i verkene til Carl Jung, møter med numinøse: følelser av ærefrykt, redsel, begeistring og henrykkelse som er et resultat av et sammenstøt med det uhyggelige.

For å illustrere frykt fremkalt av bevisstheten til den numinøse, ba forfatteren C.S. Lewis oss om å forestille oss hva vi ville føle hvis vi ble fortalt at vi var i nærvær av en "mektig ånd" og trodde det. "Følelsene dine ville da være enda mindre som bare frykten for fare: men forstyrrelsen ville være dyp. Du ville føle undring og en viss krymping – en følelse av utilstrekkelighet til å takle et slikt besøk og av utmattelse før det,» skrev han.

Det uhyggelige, Freud berømt hevdet, har dyp psykologisk betydning. Den peker mot det som er dypest i oss, opprinnelsen og grunnlaget for det psykologiske livet. Og likevel, da poeten Romain Rolland kritiserte Freuds Fremtiden til en illusjon for å neglisjere betydningen av mystisk erfaring på religiøse motivasjon, forklarte Freud fenomenet bort. Det er ønsket om å vende tilbake til spedbarnstidens grenseløshet, sa han, som forklarer slike følelser. Den "oseaniske" følelsen av grenseløshet, av forbindelse, av evighet er forankret i den barnlige illusjonen om at vi er sentrum av kosmos og dermed deler et ubrytelig bånd med alt som er.

Kanskje vi er enige i Freuds vurdering. Det ser i hvert fall ut til at vi gjør det når vi avviser religiøse erfaringer uten videre. Og likevel, hvor utilstrekkelig forberedt slike oppsigelser etterlater oss når vi blir kontaktet av klienter (eller familie eller venner) som hevder å ha kommet ansikt til ansikt med det helt andre, det uhyggelige, det guddommelige. Hvordan skal vi engasjere dem om det de har vært vitne til? Hvordan skal vi snakke til deres bekymringer, deres spørsmål, deres frykt?

I Variasjonene av religiøs erfaring, undersøker William James slike fenomener og den psykologiske innsikten som kan hentes ved å ivareta dem. Han beskriver teologien som et forklaringsverktøy som skiller seg fra religiøs erfaring, men han insisterte på at det er et viktig redskap for å artikulere innholdet i ellers usigelige møter. Enig med den anonyme forfatteren av klassikeren åndelig tekst Skyen av uvitende, at mystikk er en konfrontasjon med «noe du ikke klarer å beskrive, som får deg til å ønske du vet ikke hva», sier James at religiøse følelser lider av et «usunt privatliv» som gjør at den «ikke kan redegjøre for seg selv."

Det er altså her behovet for teologi gjør seg sterkt kjent. For hvis man skal hjelpe andre til å forstå og artikulere det gåtefulle – hvis man skal snakke fornuftig til deres metafysiske frykt – må man bruke et språk som er i stand til å beskrive det. Teologi er det språket. Eller, bedre, det er språkets svikt, det selvbevisste forgjeves forsøket på å navngi det unemable og si det som aldri kan sies.

Å beskrive det transcendente som det som er "utover påstand og benektelse", den 6^thårhundresteologen Dionysius the Pseudo-Areopagite oppfordrer oss til å "stupe inn i det virkelig mystiske mørket av uvitende." Hans Mystisk teologi oppfordrer til en "via negativ," eller negativ teologi, som snakker om det guddommelige ved å unnlate å uttrykke det. Slik feil, viser Dionysius, er veien som vi beveger oss mot en forståelse av det uhyggelige, det som unngår oss selv når vi opplever dets overveldende nærvær. Teologien skaper dermed et rom for å snakke om de tingene som motstår artikulasjon, et middel til å navngi erfaringer som ville vært isolerende hvis de ikke ble sagt.

Terapiogså skaper et slikt rom. Og det er derfor viktig at vi som klinikere lærer å snakke språket som gjør det mulig for religiøs erfaring å, med Jakobs ord, "gi regnskap for seg selv." Ellers risikerer vi å overlate våre klienter til å lide frykt for Gud alene.