Nei, vi skaper ikke vår egen virkelighet

Ting skjer. Ting går ikke alltid vår vei. Er det de fleste av problemene våre som følger av overveldende ytre omstendigheter utenfor vår kontroll? Eller er problemer selv skapt?

Et populært synspunkt hos noen åndelig og New Age samfunn er at vi er ansvarlige for alt som skjer med oss. Når noe går galt, får vi beskjed om å spørre oss selv: "Hvordan skapte jeg det?"

Men er vi virkelig så mektige?

Når solen eksploderer i en supernova 5 milliarder år fra nå, og steker alt liv på jorden, vil ingen være i nærheten for å hevde at vi skapte det. Og beklager å minne deg, men før den skjebnesvangre dagen, vil vi gå til grunne... av noe. Det virker ganske tøft å se inderlig mot oss selv for alle foul ting som rammer oss.

Jada, det er situasjoner der det er vanskelig å argumentere for at vi ikke hadde noen rolle i det som skjer med oss. Karma-loven - handling og reaksjon - er ofte operativ. Hvis livsstilsvanene våre har vært mindre enn fantastiske, som røyke, ikke trener eller spiser dårlig, kan vi angre noen av valgene våre når vi blir syke.

Men selv det synspunktet kan være for hardt. Hvis vi avdekker den hemmelige historien som fører til destruktiv atferd, kan vi ta en mer medfølende holdning. Dårlig tidlig feste eller traume kan føre til dysregulering av vår nervesystemet, noe som kan føre til vanedannende vaner som distraherer oss fra uutholdelig lidelse, selv om slike valg fører til ytterligere lidelse.

I stedet for å spørre: "Hvordan skapte jeg det?" et mer nyttig spørsmål er, "Hvordan kan jeg forholde meg til det som skjer med meg på den mest dyktige og medfølende måten? "og" Hvordan kan jeg helbrede gamle sår som holder meg fast og ulykkelig? Hva må skje for å ta et lite skritt fremover i livet mitt? ”

Ting skjer. Vi eksisterer i et skjørt, sammenkoblet univers. Livet er ikke fast under vår kontroll. Innerst i alle de store åndelige tradisjonene er den ydmyke erkjennelsen av at krefter eksisterer i universet som er kraftigere enn oss selv.

Møte hva som skjer med oss

Filosofer og psykoterapeuter har påpekt at selv om vi har liten kontroll over hva som skjer med oss, har vi kraften til svar til det som rammer oss. Kjernen av visdom i New Age-troen på at vi skaper vår virkelighet, er at vi ikke blir dømt til å være et evig offer for livsforholdene. Det tjener oss ikke til å skylde på andre for vår elendighet. Vi kan møte det som skjer med oss ​​med en voksende følelse av nåde, visdom og tålmodighet. Vi kan gi rom for følelsene våre, høre hvilken visdom de måtte ha for oss og komme videre i livene våre. Tilnærminger som f.eks fokusering kan hjelpe deg med å finne en vei mot å være med følelsene våre og høre hva de kan prøve å fortelle oss.

Vi blir sterkere når vi ønsker velkommen og engasjerer oss i følelsene våre i stedet for å unngå dem - eller går oss vill i hodet og prøver å finne ut hvordan vi skapte alt. Vi kan nå støtte når vi trenger det, slik at vi kan få et perspektiv og ikke føle oss så alene. Vi kan dyrke indre ressurser for å møte motgang, noe som hjelper oss å utvikle oss motstandsdyktighet— Essensen av indre styrke.

Vår holdning til livet påvirker hvordan vi opplever det. Hvis vi forventer at dårlige ting skal skje, vil de sannsynligvis gjøre det. Hvis vi for eksempel støtter oss for avvisning eller kritikk, kan vi bli for forsiktige og forsvart på en måte som holder oss fjern. Hvis vi har en mistenkelig holdning som tester menneskers lojalitet, kan vi prøve deres tålmodighet og skyve dem bort. Dessverre skaper vi virkeligheten vi frykt på grunn av uavklarte fortidssår rundt tillit og en vedvarende frykt for avvisning.

Er problemene våre selv skapt? Det kommer an på hvilket objektiv vi ser gjennom. Som avhengige barn hadde vi ikke mye makt over det som skjedde med oss. Som voksne kan vi forstå hvordan vi utviklet mønstre som ikke lenger tjener oss - og som kan skape elendighet for oss selv. For noen mennesker kan et skritt fremover være å erkjenne at det finnes positive muligheter for oss; vi trenger ikke å forbli ofre for vår fortid. Vi kan lege gamle sår og delta i å skape et bedre liv for oss selv.

Men helbredelse og vekst er ikke bare et spørsmål om å endre troen vår til mer positive, selv om dette kan være en god start. Mer grunnleggende er at vi trenger å engasjere oss i følelsene våre på en positiv måte ved å lede en kjærlig tankefullhet mot vår erfaring akkurat som den er.

Når vi har det vondt, er det siste vi trenger å spørre hvordan vi har skapt det, noe som kan skam oss for å ha tatt så dårlige valg. Det vi trenger er emosjonell støtte i form av positiv speiling av følelsene våre, som vi kan ha savnet som barn. Vi trenger medfølelse, ikke en resitering av noens trossystem. Vennlighet og aksept hjelper oss til å bli mer snille, akseptere og elske mot oss selv, noe som hjelper oss til å føle oss mer hel.

© John Amodeo