School's Out; Parental Bragging's Still In

Kalenderen kan si at skolen er ute; men det er levende og godt. I det minste i hodet til noen foreldre som fremdeles snakker og legger ut om det. Eller skal jeg si at jeg legger ut om barna sine prestasjoner på skolen.

Det er Brag-A-Palooza - den tiden av året da sosiale nettverk nettsteder er oversvømmet med bilder av regnbue promenadeskjermer, kunngjøringer om stipend, avgangsbilder, og i noen tilfeller, faktiske skanninger av perfekte rapportkort. (Legg merke til at dette er et langt grønnere alternativ enn å sende ut rapportkortreklame eller ha fly med bannere.)

Det er ingen spørsmål; foreldre stolthet er i luften. Og på Facebook. Twitter. Four Square. Pinterest. Transittbusser. Blah. Blah. Blah.

Men for noen foreldre, inkludert mange foreldre med spesielle behov, kan det være vanskelig å lese disse "superlative statusene". Så mye som vi hater å innrømme det, milepælene som gir foreldre til "nevrotype" barn så stor stolthet kan føre til at mange foreldre med spesielle behov føler seg triste og deprimerte.

På noen måte er de påminnelser om milepæler som barna våre aldri kan oppnå. Som en mor til et barn med psykiske helseproblemer ordentlig sa: "Det er vanskelig å høre om hvor bra barnet har det bra på skolen; når din ikke vil gå på skolen. "

Selvfølgelig, som en stolt mor til to fantastiske døtre med spesielle behov, vil jeg selvfølgelig si at jeg aldri har følt det.

Men det ville jeg være liggende.

Selv om de vakre døtrene mine har overvunnet mange hindringer i deres unge liv og hjulpet meg til å bli en sterkere, mer medfølende person, bildene av døtrene mine "nevrotype" jevnaldrende minner meg noen ganger om hvor barna mine skulle å være. Hvor Jeg skulle være det. Noen ganger kan jeg ikke la være å lure på hvordan mine barns liv ville ha sett ut hvis de ikke hadde spesielle behov.

Ville de posert for disse prom-bildene?

Ville de lage National Honor Society?

Ville de vært populære?

Har kjærester?

Men det jeg og andre foreldre til spesielle barn noen ganger glemmer, er at barna våre opplever noen ganske fantastiske milepæler for seg på skolen. Jeg mistet synet av det nylig til en fantastisk mor fra Facebook-siden vår, Mary-Charlotte, sendte meg en forespørsel om å starte et innlegg om prestasjoner på slutten av året for våre spesielle barn. Jeg ble begeistret av forespørselen hennes og svarene vi fikk. Og i Brag-A-Paloozas ånd har jeg tatt med noen av kommentarene foreldrene delte.

Før du leser videre, må jeg advare deg: Du er i ferd med å gå inn i en skrytesone.

• "Sønnen min lærte å lese."

• "Datteren min får nå college-bussen alene."

• "Min 17 år gamle sønn med autisme ble tildelt en spesiell bok fra distrikts Science Dept for å være 'mest vedvarende.' "

• "På begynnelsen av dette skoleåret var min 5-åring med autisme i bleier, ikke veldig snakkesalig, ikke engang i stand til å fatte en blyant og var i utgangspunktet en vandring i hele dagen... NÅ er han helt pottetrenet og stiller MYE spørsmål og kan føre en god samtale med hvem som helst. OG nedbrytningene hans er få og langt imellom!!! Han jobbet SÅ hardt i år og har ikke bare forbedret seg, han gjør store sprang! "

• "Datteren min (10 år gammel) kan nå identifisere bokstavene med navnet hennes og nummer 1-20. Hun prøver også å leke med mennesker. Hun har downsyndrom og autisme. "

• "Gutten min ble uteksaminert; han bare uteksaminert. "

• "Sønnen min ble ikke bare i klasserommet under førskoleavslutningen, men deltok også med et smil i ansiktet! Ingen tårer for første gang noensinne! "

• "Sønnen min kan telle fra 1-10, kan nå følge instruksjonene, og vi kan virkelig fortelle at han forstår! Han sier noen grunnleggende ord, kaster sitt eget søppel, kan skrelle en appelsin, vaske hendene (alle trinn), og BEST av alt gir meg de største og mest betydningsfulle klemmene som forteller meg hvor mye han elsker meg! Jeg er en veldig stolt mamma! "

• "Min 9-åring klarte å stå sammen med klassen sin, på stigerørene, for feriekonserten deres. Han ble også sett med munnen åpen og signert. Han sier at han hadde forfalsket den delen. "

• "Datteren min snakket faktisk med guttene i klassen sin for første gang på fire år."

• "Datteren min gikk på førskolen for første gang og begynte å snakke mer og sette sammen setninger. Hun er nå mye mer forståelig når hun snakker, og kan føre enkle samtaler. "

• "Min sønn fikk sin første trofe noensinne på 11 år. Vi er så stolte!!! "

• "Fireåringen min kom fra et år siden, var ikke-verbal til å nå navngi og gjenkjenne hver dinosaur under solen."

• "Min mellomtid har laget VENNER. Ekte venner. Han gjorde også konkrete faglige fremskritt for første gang på mange mange år. "

• "Sønnen min, som har slitt med skolen hele livet (ADHD,OCD,bipolar) skal til HIGH SCHOOL. "

• "Min sønn, en 13 år gammel hjerneslagsoverlevende, (skrevet uttrykksforstyrrelse, sensorisk prosesseringsforstyrrelse) tjente sitt svarte belte i kenpo karate. Han løp en 11-minutters mil, spredte 6 runder, memorerte mange former og selvforsvar og gjorde 100 push-ups! "

• "Sønnen min fikk prisen for godt statsborgerskap - for å være det snilleste barnet i klassen. Læreren hans komplimenterte oss for et flott barn han er og hvordan hun likte ham i klassen. "

• "Min nesten fire år gamle med ikke-verbal autisme og adhd kan nynne ABC sine. Han inkluderer til og med delen "neste gang vil du ikke synge med meg", uten å gå glipp av en beat. Pluss at han har lært 36 ord på tegn!!! "

• "Fireåringen min begynte å vinke hei og farvel for første gang noensinne i forrige uke."

• "Min sønn på 13 år (bipolar, ADHD, angst, ODD) gjorde det et helt år uten å måtte legges inn på sykehus! "

• "ADHD / angst /humørsykdom 5. klasse datter og hennes gruppe vant førsteplassen i klassen sin på naturfagmessen! "

• "Min 14 år gamle sønn med Aspergers gjorde det gjennom tre netter hjemmefra på en skoletur til Boston uten meg. "

• "Min 17 år gamle datter med autisme fikk en ny venn i år!"

Dette fikk meg til å tenke på mine egne døtre. Min yngre datter, Emily, som hadde begynt foregående skoleår hjemme uten venner, hadde fått flere titalls venner og ble utnevnt til Honor Roll på hennes nye skole med spesielle behov. Og min eldre datter, Katie, hadde et av sine beste akademiske år, til tross for at hun hadde det med den intense sorg av å miste mormoren som hjalp henne med å oppdra.

Jeg vil ikke lyve; Jeg er nå full av foreldrestolthet. Men det er slik det skal være. De kaller det ikke Brag-a-Palooza for ingenting.

Har du en bragd - stor eller liten - du vil dele om barnet ditt? La oss høre det.