Barnas drømmer og mareritt

Opptil 50% av barn mellom 3 og 6 år, og 20% ​​mellom 6 og 12 år opplever ‘hyppige’ mareritt (Amerikansk psykiatrisk Foreningen, 2000; Nielsen et al., 2000; Siegel, 2009). Fisher et al (2014) rapporterte at utholdenheten av mareritt i barne- og skoleårene (2,5 til 9 år) var potensielt assosiert med psykotiske opplevelser i 12-årsalderen. Denne foreningen holdt uavhengig av familiens motgang, emosjonelle eller atferdsproblemer, IQ, og potensielle nevrologiske problemer. Mareritt og dårlige drømmer har en tendens til å vedvare hos noen barn. Simard et al (2008) rapporterte at mødres rangering av deres barns dårlige drømmer indikerte forekomst av hyppige dårlige drømmer på 1,3% til 3,9%. Den beste prediktoren for å ha en dårlig drøm ved 5 og 6 år var deres tidligere tilstedeværelse på 29 måneder. Spørreskjemabaserte mareritt- og dårlige drømmestudier viser typisk at marerittfrekvensen er høyest mellom fem til ti år, og er relatert til andre søvnforstyrrelser, trekk angst, emosjonelle problemer og atferdsproblemer senere i livet.

Til tross for den enorme utbredelsen av dårlige drømmer og mareritt hos barn og veldig godt dokumentert tilknytning av disse mareritt med nød og dårlig helse for disse barna senere i livet, det er veldig lite midler til eller forskning på barns søvn og drømmer. Så vidt jeg vet har det ikke vært noen longitudinelle studier av søvn / drømmer prosesser og mareritt fremvekst og vedlikehold hos barn. Den siste langsgående studien av barns drømmer ble gjort på 80-tallet i Europa og på 1970-80-tallet i Amerika. Ingen av disse studiene tok for seg marerittmekanismer, og begge var uten tvil i det minste delvis feil. For eksempel, i Foulkes 'studie (Foulkes, 1999) fikk forfatteren ingen klare eller utvidede rapporter om drømmer fra barn før i midten barndom –Hvert alle foreldre vet at barn så små som 2 kan rapportere drømmer. De anses derfor best for å være første gangs spørsmål om barns søvn og drømmer og forholdet til barns søvn og drømmer til deres daglige funksjon.

Fisher et al., Funnet ovenfor bemerket at vedvarende mareritt i tidlig barndom kan forutsi psykotiske opplevelser i senere barndom er et spesielt viktig funn etter mitt syn. Lignende sammenhenger oppnår mellom tilbakevendende mareritt hos voksne og en rekke nevropsykiatriske lidelser. Så etter mitt syn kan det være en årsaksmessig sterk sammenheng mellom mareritt og psykiatrisk forstyrrelse. Hvorfor kan mareritt være mekanistisk relatert til nevropsykiatrisk forstyrrelse?

Det vanlige synet er at mareritt er resultatet av emosjonelle traume og følelsesmessig traume er den ultimate årsaken til psykiatrisk forstyrrelse. Men mange mennesker opplever intense eller alvorlige følelsesmessige traumer og utvikler aldri psykiatrisk forstyrrelse. Noen forskere tror det psykose er i det vesentlige irrupsjonen av REM drømmer til å våkne bevissthet. Nevrokjemien til REM-søvn etterligner på noen måter de nevrokjemiske avvikene forbundet med psykose. Men det er bare tvetydige bevis for inntrenging av REM-søvn i våkne tilstander hos pasienter med schizofreni som også opplever hallusinasjoner. En annen mulighet er at mareritt representerer en svikt i minnekonsolideringsprosessen, og det er den kognitive dysfunksjonen som forklarer fremveksten av psykose. Hvis det ofte er gjentatte mareritt, vokser konsekvensene av hukommelsesfunksjonen over tid til systemet er kronisk overbelastet med en etterslep av minner som fremdeles venter på å bli integrert langtidsminne butikker. At etterslepet av uintegrerte minner igjen representerer kognitivt tap for den enkelte, ettersom han eller hun må operere i fravær av informasjonen i minnene. Etterslepet må dessuten “henge” et sted i det kognitive systemet, og de bruker sannsynligvis dyrebare og knappe kognitive ressurser og forstyrrer andre pågående kognitive operasjoner. Nå når de tilbakevendende marerittene oppstår i barndommen når barnet er på skolen og prøver å lære alt mulig nytt informasjon manglende evne til å skaffe nye minner og å integrere ny informasjon i det kognitive systemet kommer til å bli katastrofale. Så det er avgjørende å gjøre noe for disse barna så snart mareritt blir “hyppig” helt på det meste minst trenger vi å sette i gang nye langsgående studier av normal drømming og unormal drømming hos barn.

referanser

Fisher H, Lereya ST, Thompson A, Lewis G, Zammit S, Wolke D. Parasomnias fra barn og psykotiske opplevelser i en alder av 12 år i en fødselskull i Storbritannia. Søvn 2014; 37: 475–82. [PMCID: PMC3920312] [PubMed: 24587569]

Foulkes, D. (1999). Barns drømmer og bevissthetsutviklingen. Cambridge MA: Harvard University Press

Nielsen TA, Laberge L, Paquet J, Tremblay RE, Vitaro F, Montplaisir J. Utvikling av urovekkende drømmer i løpet av oppvekst og deres forhold til angstsymptomer.

Sove. 2000 15. september; 23 (6): 727-36. Anmeldelse.

Simard V, Nielsen TA, Tremblay RE, Boivin M, Montplaisir JY. Langsgående studie av dårlige drømmer hos barn i førskolealder: utbredelse, demografiske korrelasjoner, risiko og beskyttelsesfaktorer. Sove. 2008 Jan; 31(1):62-70.

Siegel, A., (2009). Barns drømmer og mareritt: Emerging Trends in Research Dreaming. Journal of the Association for the Study of Dreams: Special Issue: Children’s Dreams and Nightmares: Emerging Trends in Research. Washington DC: American Psychological Association. Vol 15 3 (2009) 147-154.