Kan det å ha "håp" redusere lidelsen fra angsten?

Hva vi merker "angst lidelse "er egentlig en snarveibeskrivelse av en rekke forstyrrende, urovekkende og potensielt hemmer emosjonelle opplevelser. Det er den mer alvorlige og ofte gjennomgripende versjonen av en normal følelse som gjenspeiler bekymring, nød og frykt. Vår understreke-høyt samfunn, med sine mange kilder til uforutsigbare, potensielt skremmende hendelser, gir mye drivstoff for angst. Og de som kan være tilbøyelige til å svare mer ekstremt, i kraft av arvelige tendenser kombinert med tidlige livserfaringer, vil sannsynligvis lide mer.

Mange mennesker søker hjelp for å lindre og redusere angsten - fra psykoterapi, medisinering, eller en kombinasjon av de to. Nå, noen nyere forskning ser på rollen som en annen kilde til hjelp som utøvere av psykisk helse vanligvis ignorerer eller avskjediger. Det er i hvilken grad en person er i stand til å generere, oppleve og trekke på en følelse av "håp." Det høres ut som en filosofisk eller åndelig problemet, og det er det. Det er faktisk derfor det må integreres i kildene våre om hva som kan hjelpe, og ikke bli avskjediget.

Selv om studien er begrenset i implikasjonene av det den fant, sammenlignet med mer omfattende kliniske bevis, forskningen fra University of Houston fant at håp er en egenskap som spår motstandsdyktighet og utvinning fra angstlidelser. Men hvordan? La oss ta en titt.

Den ledende forskeren, Matthew Gallagher, beskrevet i dette sammendraget at studien søkte empiri for å støtte det filosofiske synet om at håp er en kilde til spenst, vekst og helbredelse. Den så etter bevis for at psykoterapi kan føre til klare økninger i håp og at endringer i håp i sin tur er forbundet med endringer i angstsymptomer. Den undersøkte håpets rolle i å forutsi bedring under psykoterapi for en rekke angstlidelser, og det fant ut at håp var et vanlig element i å redusere angstsymptomer, samt en sterk prediktor for gjenoppretting.

Forskerne konkluderte med fra studien, publisert i Atferdsterapi, at håpet representerer pasientens kapasitet til å identifisere strategier eller veier for å oppnå mål, og motivasjon å forfølge disse banene effektivt. Jeg tror det er sant per se. En slik beskrivelse indikerer imidlertid en svært kognitiv, rasjonell, problemløsende atferd som på en eller annen måte stammer fra "håp."

Men langvarig klinisk bevis tyder på at vedvarende helbredelse - ikke en kortvarig reduksjon av symptomer - vokser fra en bredere opplevelse av håpefullhet. Det vil si fra å skape en forstørret visjon av hva man søker og ønsker seg i livet, totalt sett: i forhold, sosialt liv, arbeid, og karriere. Og fra å skape en generell følelse av formål - det man virkelig lever for - det er meningsfullt for seg selv. Denne evnen til å se for seg en sunnere, mer ideell følelse av seg selv, er en kraftfull metode for å helbrede kilden av kronisk angst i ens liv, og for å fremme vekst mot større psykologisk helse og velvære.

Og det gir en annen vri på det gamle ordtaket, "Man må forbli håpefull... til tross for alle bevisene! "