Hvorfor jeg tror på Bigfoot

Etter en lang litany av vantro synger John Lennon "Jeg tror ikke på Beatles / jeg bare tror på meg (Yoko og meg)." Personlig tror jeg ikke på mye, men jeg tror på Bigfoot. Jeg tror ikke engang på John Lennon, men jeg setter pris på hans følelse sammen med hans parentetiske erkjennelse av at ingen mennesker er en øy - han trenger Yoko. Bigfoot er mye mer elskelig enn Yoko Ono, og jeg trenger Bigfoot.

Hvorfor? Nettopp fordi jeg ikke tror på mye annet. Ja, jeg tror på min kone (og barn), men jeg tror ikke på New York Yankees (jeg ga opp da de behandlet Don Mattingly dårlig), og jeg tror ikke på amerikansk eksepsjonalitet. Min studie av filosofi klippet englevingene og vekk regnbuen til overnaturlig lenge siden. Jeg er imidlertid ikke avskrekket, og jeg har det bra med å ikke leve i en demon-hjemsøkt verden. Imidlertid trenger jeg Bigfoot. Har alltid.

Bigfoot var stort da jeg vokste opp på 1970-tallet. Han fikk til og med opptreden på favorittprogrammet mitt, Mannen på seks millioner dollar

. Så min kjærlighet til den unnvikende skapningen startet tidlig, og den gangen ble ledsaget av en fascinasjon for UFO-er, Nostradamus og Loch Ness-monsteret. Som vert for På leting etter, Leonard Nimoy forsynte meg med en uendelig strøm av usannsynlige og uforklarlige fenomener. Da jeg var barn tenkte jeg som et barn, men da jeg ble en mann la jeg barnslige ting bak meg - bortsett fra Bigfoot.

Jeg leter fortsatt etter Bigfoot. Jeg våger imidlertid ikke dypt inn i skogen. Jeg bare surfer på kabelkanalene. Noen kvelder resulterer ikke min søken i annet enn frustrasjon og fortvilelse, da det ikke er noen Sasquatch å finne. Andre ganger smiler imidlertid kabelgudene mot meg, og jeg får en spesiell på Yeti i Himalaya eller nylige Bigfoot-observasjoner i Sibir eller Storbritannia (det er riktig, England). Uansett hvor dårlig showet eller hvor dårlig beviset er, er jeg overlatt.

Hvorfor? Fordi eksistensen av Bigfoot er mulig. En stor primat av denne typen kunne eksistere, uansett usannsynlig det kan være, spesielt uansett hvor usannsynlig det kan være at det er en stor nok avlsbestand. Det kan vise seg at Bigfoot er et annet eksempel på en skapning som antas å være en myte, men viste seg å være en realitet. Den gigantiske blekksprut, platypusen og okapi er eksempler. Hvorfor ikke en til?

Jeg innrømmer selvfølgelig at bevisene til fordel for Bigfoot sin eksistens ikke er gode. Det har vært mange smaker og veldig lite troverdig dokumentasjon. Likevel tror mange mennesker oppriktig at de har vært vitne til Sasquatch, og ifølge showene jeg har sett, er det funnet hår som ikke hører til noen kjente arter. Dette er nok til å holde håpet mitt i live.

Nei, det tror jeg ikke at Bigfoot eksisterer. Jeg tror bare det er mulig. Dessuten tror jeg i Stor fot. Jeg tror på Bigfoot slik jeg ville tro i en venns uskyld selv om jeg ikke trodde at han var uskyldig. Ideen om Bigfoot begeistrer meg. Det prikkende at noe så eksotisk eksisterer, at det er flere ting i himmel og jord enn det jeg drømte om i filosofien min, fyller meg med vidøyne undring. Og filosofi begynner tross alt i undring.

Tiden er inne for Bigfoot. Alle har kamera hele tiden. Det er ikke lenger troverdig å si "Jeg så Bigfoot, men jeg fikk ikke et bilde." På et bestemt tidspunkt blir en usannsynlig etterforskning et fruktløst søk. Personlig gir jeg det ti år til. Husk at jeg ikke vil være ute i skogen og spore, men jeg vil være med på surfing. Og hvis de uforferdelige kabel-TV-gutta ikke finner noe om ti år, kan jeg bli vanvittig over denne verdenen og meg selv. Det kan hende at jeg må gå tilbake til å rote etter Yankees.

William Irwin Copyright 2015