Hvilken vil ta deg lenger, hjerner eller hardt arbeid?

Når vi snakker om intelligens, synes jeg det er nyttig å klargjøre at det er mange forskjellige typer intelligens, men at vi dessverre har en tendens til å fokusere på IQ-typen. Hvis vi for eksempel snakker om emosjonell intelligens, kan denne artikkelen leses annerledes.

Som med alt annet i livet hjelper det om vi kan omfavne paradoks og hundrevis av gråtoner.

Nysgjerrig på hva innvirkningen på prestasjoner kan ha for de som faller mot entitetsteoriens orientering, men likevel holder sin egen intelligens høyt i høysetet. Er dette en skade hvis det er rimelig og typen intelligens (dvs. analytisk vs. romlig) vurderes? Jeg har følt en trygghet i min "intelligens" siden jeg var et ganske lite barn. Ikke globalt, men i ganske bestemte områder (språk, musikk, vidd), og absolutt ikke alltid følte det rettmessig sikkert på andre områder (sosial / emosjonell intelligens / regulering). Er min tro på min egen evne (eller på et bredere nivå, mennesker som ligner meg i forhold til dette trossystemet) potensielt mindre tilpasningsdyktig enn sistnevnte tro på at intelligens er formbar og noe potensielt oppnådd eller tapt over tid? Kanskje hvis hardt arbeid blir enige om å være en forutsetning for høy ytelse, og vi (de som tror trygt på vår mental / intellektuell evne) erkjenner at man bare må være smart nok, vi kan holde det arrogante / irriterende / overvurdert oss selv oppførsel i sjakk.

Jeg tror vi alle har forskjellige hjerner, og hver hjerne er forskjellig. Én personers hjerne kan ha høyere prosesseringshastighet, mens en annen persons hjerne kan ha mer arbeidsminne. Hjerner er formbare, og kan derfor forbedre eller forringe.
Gjennomsnittlige individer krever et visst undervisningsnivå. Begavet krever et annet undervisningsnivå. Svært begavede individer krever et tredje undervisningsnivå. Hver er grunnleggende forskjellige fra hverandre. Hardt arbeid spiller absolutt en rolle i suksessen for hver enkelt individ. Et gjennomsnittlig individ kan kanskje oppnå samme suksessnivå som et høyt begavet individ, om enn med mye mer hardt arbeid som kreves.

Forskning har vist at med høy aktivering og involvering i mentale oppgaver og nye opplevelser, kan hjernen utvikle ekstra forbindelser som øker sin (på grunn av mangel på et bedre begrep) datakraft. Ikke sikker på hvorfor det ikke er nevnt på dette "psykologinettstedet"

Problemet jeg ser og føler jeg har opplevd er tester og opptaksprøver som andre oppfatter er en markør for evnen til å lykkes. Som artikkelen antyder, kan det hende noen trenger tid til å utvikle seg og oppdage seg selv.

Det ser ut til å være mange "suksessrike" mennesker som kanskje ikke alltid er følelsesmessig intelligente for å gjøre det rette for mennesker i stedet for bare dem selv.

Kan det være at intelligens i noen kretser er merket med formulering for å bestå en test snarere enn motivasjon for å anvende det som er lært?

Suksessrike mennesker har kanskje ofte en hånd i utformingen av systemer som utelukker andres måte å tenke på.

Hvis man korrelerer med å være intelligent med å være "smart" (dvs. bruker begrepene om hverandre), så ja, kan du være iboende eller ekstrinsik intelligent. Noen av oss tenker imidlertid på "intelligens" eller å være "intelligent" som egnethet du er født med, mens vi tenker på "smarts" eller å være "smart" som hvordan du bruker intelligensen din (egnethet du ble født med). La oss innse det, vi har alle forskjellige evner eller evner til å utføre en gitt oppgave. La oss si at to personer blir bedt om å løse et matematikkproblem uten hjelpemidler. Det er ganske gitt at begge mennesker har forskjellige matematikkegenskaper, og til tross for hvor utfordrende eller hvor mye arbeid problemet vil kreve som hver person tenker for å løse problemet, vil det være forskjeller i hvordan matteproblemet blir løst - hvis problemet i det hele tatt blir løst (som selvfølgelig avhenger av folkets forutsetninger).