5 myter om flyktninger

Langvarige kriger i Syria, Sør-Sudan og Afghanistan har bidratt sterkt til en global flyktningkrise. Antall flyktninger i dag, anslått til 65 millioner, er det høyeste det har vært på 20 år. Populistisk retorikk har vakt en internasjonal bølge av antiflyktningstemning, noe som har ført til økende oppfordringer til å dempe strømmen av flyktninger til USA, Europa, Australia og andre steder. I mellomtiden jobber lokale og internasjonale organisasjoner for å dekke flyktningenes grunnleggende behov, og for å imøtekomme de høye nivåene av psykologisk lidelse som ofte finnes blant dem.

For å svare effektivt på flyktningers mentale helse behov, er det nyttig å først fjerne flere myter og la de spennende funnene fra nyere studier veilede vår innsats.

Myte: Psykologisk nød blant flyktninger er først og fremst et resultat av krigsrelatert vold og tap.

Fakta: Nød blant flyktninger er relatert like kraftig til livet i eksil som det er vold og ødeleggelse av krig.

Det er forståelig å anta at de høye nivåene av traumer,

angst, og depresjon vi ser blant flyktninger fra krigssoner som Syria, Afghanistan og Irak er resultatet av volden og tapet de har opplevd før de ble fordrevet. Det var det mange vestlige forskere og klinikere antok da de ble konfrontert med tusenvis av flyktninger fra Sørøst-Asia og Mellom-Amerika på slutten av 1970- og 1980-tallet. De delte forferdelige historier om massakrer, internering og tortur, ødeleggelse av sine hjem og eiendeler, forsvinningen av kjære og det å leve i en konstant tilstand av frykt. Det var naturlig å anta at deres nød var et resultat av disse forferdelige opplevelsene. Og den antagelsen førte naturlig nok til et bredt fokus på å helbrede effektene av krigsrelaterte traumer.

Fokuset på å helbrede krigstraumer ble ikke helt feilplassert, på noen måte. Å leve gjennom krig kan være ødeleggende og kan true menneskers mentale helse på kraftige og varige måter.

Imidlertid har forskning de siste 15 årene vist noe ganske påfallende. I studie etter studie viser det seg at nød blant flyktninger er så sterkt knyttet til såkalte “post-migration stressors” som det er til opplevelser av krigsrelatert vold og tap. Hva skjer med mennesker etter de blir flyktninger påvirker deres mentale helse like kraftig som hva de opplevde under krigen. Det er motintuitivt, men sant, og et konsistent funn på tvers av studier av flyktninger fra en rekke krigssoner som bor i forskjellige omgivelser.

For flyktninger i leire innebærer livet kontinuerlig eksponering for overfylte og utilstrekkelige boliger, manglende tilgang på tilstrekkelig ernæring og medisinsk behandling, arbeidsledighet og alvorlig fattigdom, økt familievold, seksuelle overgrep i og rundt leirene, separasjon fra etterlatte, og en kronisk følelse av usikkerhet om fremtiden - livet på ubestemt tid. Disse stress forholdene er kraftig knyttet til depresjon, angst og traumer. De tømmer også menneskers psykologiske ressurser for å takle krigsrelatert traumatisk opplevelser. Det er mye tøffere å lege fra volden og tapet av krig når man blir konfrontert med høye nivåer av kronisk stress og usikkerhet.

Og hva med flyktninger som bor i mer utviklede vestlige nasjoner? Funnene er overraskende like de for flyktninger i leirer. I en fersk gjennomgangspapir, min kollega Andrew Rasmussen og jeg identifiserte et konsistent sett av post-migrasjonsstressorer som truer flyktningers mentale helse og undergraver deres motstandsdyktighet og kapasitet til å lege fra opplevelser av krigsrelatert traumer og tap. Sosial isolering, diskriminering, økt familievold, fattigdom, tap av sosiale nettverk og spesielt ubestemt varetektsfengsling mens asylsøknadene deres verserer, tar alle en kraftig toll på mental helse. Selv om krigsrelatert vold helt klart bidrar til nød blant flyktninger, er et snevre fokus på krig traumer kan føre til at vi overser dagens stressorer som kan utgjøre mye av den nød vi er ser.

Myte: Den beste måten å forbedre flyktningers mentale helse er gjennom psykoterapi og psykiatriskmedisinering.

Fakta: Selv om kliniske tjenester kan spille en nyttig rolle for nødlidende flyktninger, har de fleste flyktninger ikke det tilgang til psykoterapi, og blant dem gjør kulturelle og språklige barrierer til utbredt underutnyttelse. Kliniske tjenester er dessuten generelt sett ikke godt egnet til å adressere stressfaktorer etter migrasjon som viser seg å ha en sterk effekt på flyktningenes mentale helse.

Heldigvis er det mange måter å fremme psykologisk velvære blant flyktninger. Å forbedre de sosiale og materielle forholdene i hverdagen kan ha en kraftig og varig påvirkning, ved å redusere giftige stressfaktorer og fremme motstandskraft og utvinning fra krigsrelatert vold og tap. Disse spenner fra kontantoverføringsprogrammer som hjelper fattige mennesker til å dekke sine grunnleggende behov samtidig som de øker utgiftene i lokale virksomheter; opplæring av språklærere å ta opp og innlemme spørsmål om mental helse i flyktningklasserommet; hjelpe flyktninger med å opprette nye sosiale nettverk gjennom fellesrom og aktiviteter, for å redusere isolasjonen og øke sosial støtte; og tar til orde for en reduksjon i bruken av interneringssentre for asylsøkere, som har begått nei forbrytelse Likevel blir de ofte behandlet som kriminelle, sperret med usikkerhet i lengre perioder mens asylsøknadene deres verserer (ikke overraskende, depresjonsrater og suicidal atferd eskalerer dramatisk i slike sentre).

Noen av disse tilnærmingene er lovende, mens andre allerede har gode data for å sikkerhetskopiere dem. Psykiater Allen Keller og kolleger fant at å få asyl og få løslatelse fra forvaring markant reduserte depresjon blant asylsøkere i den amerikanske psykologen Jessica Goodkind og hennes kolleger har vist at å hjelpe flyktninger med å utvikle nye sosiale nettverk betydelig kan forbedre deres psykologiske velvære og redusere emosjonelle nød. Og forskere ved Den internasjonale redningskomiteen har vist gjennom en randomisert kontrollert studie at en samfunnsbasert intervensjon var i stand til å redusere hard og voldelig foreldre i flyktningfamilier, en viktig kilde til giftig stress som rammer barn som ofte pigger blant flyktninger som et resultat av kronisk økt foreldrenes stress.

Selv i kliniske omgivelser kan innovative samfunnstilnærminger benyttes for å styrke flyktningklienter. For noen år siden, da jeg jobbet på en klinikk for bosniske flyktninger i Chicago, jobbet en praktikant med en eldre kvinne hvis alvorlig depresjon ikke responderte på verken terapi eller antidepressive medisinering. Hun var enke, og bodde i en liten leilighet sammen med sønnen og svigerdatteren, som begge jobbet på dagtid. Hun kunne ikke snakke engelsk og redd for kollektivtransporten, hun tilbrakte dagene sine alene, idet hun drøvt om krigen og det fantastiske livet det hadde stjålet fra henne. Hennes dype isolasjon forverret bare hennes symptomer på traumer, og økte volumet og intensiteten av hennes smertefulle minner. En dag bestemte terapeuten seg for å ta en ny tilnærming. Han akkompagnerte henne i T-banen og buss, og hver uke syklet de sammen til forskjellige deler av byen. Med hans hjelp lærte hun å lese transportkartet, og i løpet av en måned deltok hun på sosiale arrangementer og besøkte nye venner i hjemmene sine. Depresjonen hennes løftet seg sammen med hennes følelse av empowerment, og traumasymptomene hennes ble gradvis redusert. Hun ble ikke lenger fengslet i en liten og ensom leilighet.

Myte: De fleste flyktninger er sterkt traumatiserte av krigsopplevelsene sine.

Fakta: Bare et mindretall flyktninger opplever varige psykologiske traumer. For det mindretallet er imidlertid traumer reelle, smertefulle og sterkt underbehandlet.

Priser for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) varierer markant på tvers av studier, men systematiske oversikter har vist at bare et mindretall flyktninger viser vedvarende tegn på traumer. Spesielt utsatte grupper inkluderer overlevende av tortur og seksuelle overgrep, blant dem PTSD-rater har en tendens til å være høyere. Dessverre underutnytter flyktninger i Vesten, som jeg har nevnt tidligere, generelt psykiske helsetjenester selv når de er tilgjengelige. Og i u-verdenen, der psykisk helsepersonell er relativt knappe, har traumefokuserte intervensjoner vist løfte om å bruke trente samfunnsmedlemmer som leketerapeuter; Imidlertid har ingen slike programmer ennå blitt brakt til målestokk, og deres lovende effekter er i stor grad påvist i ressurskrevende, meget kontrollerte effektstudier. effektivitet studier, som undersøker effekten av intervensjoner under virkelige forhold, er sterkt nødvendige for å vurdere hvordan programmer kan må tilpasses for å være til hjelp under de lave ressursforholdene som de fleste samfunnsbaserte organisasjoner fungerer.

Det er viktig å huske på at traumer blant flyktninger kan være et resultat av pågående traumatiske stressorer som familievold, i hvilket tilfelle det er viktig å etablere sikkerhet før du utfører noen form for traumer behandling. Faktisk øker familievold, inkludert både ektefelle og mishandling av barn, ofte i flyktningesamfunn som følge av kronisk stress. Det er viktig å aldri anta at traumet vi ser er resultatet uansett krig folk har rømt fra.

Og til slutt to myter om flyktninger som ikke spesifikt er relatert til mental helse, men som hindrer tilbud om støttende svar som kan hjelpe flyktninger til å tilpasse seg vellykket og integrere seg i det nye miljø.

Myte: Flyktninger, spesielt fra Syria, strømmer til USA i store antall for å dra nytte av jobbmuligheter, sosiale tjenester og andre fordeler.

Fakta: Flyktninger ønsker sjelden å forlate verdenen sin. Når folk blir flyktninger, mister de hjem, eiendeler, lokalsamfunn og levebrød. Avgjørelsen om å flykte er smertefullt, en siste desperat utvei når væpnet konflikt utgjør en for stor trussel for folks liv.

Selv om antall flyktninger som kommer til vestlige land kan virke stort, bleker det i forhold til antallet som bor i flyktningleirer og uformelle bosetninger i land ved siden av dem hjemland. Tyrkia er vert for mer enn 2,7 millioner syrere, Libanon for mer enn en million og Jordan for 655.000. Til sammenligning gjenbosatte USA bare 1 682 syrere i 2015, og ytterligere 12 600 innen utgangen av 2016.

Myte: Flyktninger fører til en økning i kriminalitet i vertssamfunnet.

Fakta: Til tross for frykt som mongrer seg fra høyresidens politikere, tyder studier på at flyktninger statistisk sett har mindre sannsynlighet for å engasjere seg i kriminell oppførsel enn innfødte medlemmer av vertssamfunnet.

Tyskland, som har tatt inn flere flyktninger enn noe annet europeisk land, har studerte dette problemet mye. Faktisk er innfødte tyskere mer sannsynlig å være involvert i kriminalitet enn flyktninger, særlig flyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Faktisk kan flyktninger ha mer å frykte enn vertene sine; innen utgangen av 2014 hadde angrep i Tyskland mot krisesentre for asylsøkere blitt tredoblet. studier om kriminalitet blant flyktninger og kriminalitet i USA viser et lignende mønster som det som finnes i Tyskland.