Hvordan jeg brøt med Freud

Jeg var i analyse med en streng Freudian og hvis du dreper deg selv, får de deg til å betale for økter du går glipp av. ~ W. Allen

Det pleide å være en god festlinje å fortelle semi-utdannede folk hvordan du brøt med Freud. Dette fungerer ikke lenger fordi semi-utdannede mennesker ("Die Halbgebildeten, und dass ist heutzutage die große Menge, "~ Max Frisch, Die chinesische Mauer) anser ikke lenger Freud som relevant eller vet ikke hvem han var. Woody Allen forklarte en gang at han brøt med Freud i spørsmålet om penis misunne. Freud insisterte på at penis misunnelse var noe bare jenter opplevde. I et innlegg på patricide, Brøt jeg med Freud over Oedipus-komplekset. Freud insisterte på at gutten ønsker å drepe sin far, men han spurte ikke hva faren vil ha. Hvis faren ville drepe gutten, kunne han det. Vanligvis gjør han ikke det. Faktisk, hevdet jeg, kunne en far velge å bli overvunnet og erstattet av sønnen (men ikke i mors seng) når tiden er moden. Det er, tror jeg, en mulighet til å utforske psykologien til

Laios, som alle utenom forsvant fra gresk drama og psykoanalyse.

På college og universitet (Bielefeld, Tyskland, 1977 - 1983), gjorde vi ikke Freud. Freud var tabubelagt. Ikke vitenskapelig. Som Rollo Mai. Ironisk nok, da jeg møtte opp for den første foredragsrunden, var det nøyaktig en psykologbok som jeg hadde lest: Freuds siste, Abriß der Psychoanalyse [En skisse av psykoanalyse, 1938]. Den positivistisk-eksperimentelle læreplanen på universitetet liknet ikke Freuds arbeid. Den meget dyktige professor Eckart Scherer (nå avdøde) fikk oss til å lese Ulric Neissers (1967) Kognitiv psykologi, som var veldig bra, veldig vanskelig og veldig følelsesløs. Så jeg fortsatte å lese Freuds bøker og artikler under omslagene om natten med lommelykt, metaforisk sett. [1]

Senere på grunnskolen ved University of Oregon gjorde noen av oss doktorgradsstudenter og mentorene våre en idrett med å hevde at vi virkelig var Freudianere innerst inne, men at vi selvfølgelig, som mesteren, ikke kunne og ville oversette de mest forlokkende ideene til testbare hypoteser. Nå er det et tilfelle av forsvarsmekanistisk dybdepsykologi. Vår unnvikende intellektuelle strategi var å sitere Freud med akkurat det rette sitatet for å få det til å se ut som den gamle mannen hadde forventet våre hardt vunnede empiriske resultater. Jeg husker at min mentor og jeg brukte løftet uttrykket ‘narcissim of small Differences’ (sannsynligvis fra Gruppepsykologi og analysen av egoet, 1921) for å helliggjøre funnet at folk kategoriserer sin sosiale verden og perseptuelt aksentuerer forskjeller mellom grupper.

En mer direkte konfrontasjon med Freud og hans verden skjedde da jeg var postdoktor i Berlin rett vest for muren. Med en venn som ble trent i psykiatri Jeg besøkte Karl-Abraham Institute i Schöneberg. Karl Abraham var en lojal Freudian, og han grunnla sitt navngivende institutt da det første skuddet utenfor Wien stammet fra Freuds moderinstitutt. Instituttet eksisterer fortsatt, og av og til gis papirer ikke bare til Løft, men også til uten tilknytning cognoscenti (dvs. interessert publikum av Halbgebildeten). For å være tydelig jobbet jeg ikke på dette instituttet, men på et annet, positivistisk antrekk i Dahlem. Jeg husker at jeg satt slak og prøvde å høre på ord jeg ikke kunne forstå. Jeg husker at programlederen var ettertrykkelig om noe han kalte projektiv identifikasjon. Jeg trodde setningen var overflødig, men hei... (du kan google det for å lære at Melanie Klein satte opp begrepet). I alle fall forlot jeg stedet med et attribusjonsproblem. Var presentasjonen tøv eller legge ansvaret for uforståelse hos meg og min uvitenhet om psykoanalyse? En psykoanalytiker ville, var jeg overbevist, insistere på sistnevnte tolkning. Min fenomenale uforståelse var a nevrotiske forsvar mot det som min underbevissthet visste å være sant, men ville ikke la mitt bevisste sinn se. Noe som bringer meg til den siste episoden av denne historien og mitt siste brudd med Freud og skolen hans.

Mens jeg var i Berlin, tilbrakte jeg litt tid i selskap med freudianske terapeuter og fagene deres. En av disse terapeutene hadde jeg stor aktelse, men det er en annen historie. De andre syntes jeg var skummel, inhabil eller begge deler. Arrangementet var dette: En klient, en ung kvinne som virket litt umoden og i stort behov for å bli likt, hadde laget en dukke og hadde dekorert den med et rosa hårbånd. Terapeuten benyttet seg av elementets farge og dets jentete assosiasjoner. På spørsmål om hvorfor hun hadde valgt fargen rosa, sa kvinnen at hun ikke hadde valgt den; det var den eneste fargen som var igjen i boksen. Det burde etter mitt syn ha avsluttet samtalen. Det var ingenting å avlede fra fargen. Likevel fortsatte terapeuten med å grevse kvinnen, og insisterte på at hennes "valg" av rosa var dypt meningsfullt, antagelig på en eller annen kriminell måte. [2]

For meg var denne episoden avslørende fordi den fanget den freudianske insistering på at all oppførsel til slutt styres av ubevisste motiver. Freuds kommentar om at noen ganger en sigar bare er en sigar ser ut til å slappe av dette inntrykket, men når er en sigar bare en sigar? Når er fargen rosa bare fargen rosa og ikke et nevrotisk symptom som gir uttrykk for det ubevisste ønske om ikke å vokse opp? Jeg trodde kvinnens forklaring var en rasjonell forklaring, og at terapeutens aggressive sondering var uttrykk for ubevisst fiendtlighet. Jeg har ikke klart å uttrykke dette poenget før i dag. Det føles som en katarsis, gjør det ikke? Der er det igjen, tilbakekomsten av den undertrykte freudianismen! Men akk, ideen om katarsis er også blitt tilbakevist; av positivister (f.eks. Bushman et al., 2016).

Bushman, B. J. et al. (2016). Ungdomsvold: Det vi vet og det vi trenger å vite. Amerikansk psykolog, 71, 17-39.

[1] Jeg tok metaforen 'lesing av ikke-pensumlitteratur undercover with lommelykt' fra Werner Habermehl (avdøde 2013), sosiolog og libertarian ved U of Bielefeld. Han lærte oss filosofi av vitenskap, og han husket at da han var student i Frankfurt-skolens etterkrigsår, måtte han studere Popper på den måten.

[2] La dette være anledningen til å relatere en episode som eroderte min tro på psykoanalyse fra en komisk vinkel. To klienter fikk kjempe. Ord ble kastet og kroppsspråk antydet at slag var på gang. Den nestkommanderende, en psykoanalytisk opplært M.D., kom inn i rommet for å ta kontroll over situasjonen. Han, hvis navn jeg glemmer og ikke vil avsløre uansett, var en stilig urbanitt med parisiske ambisjoner, slik det ble avslørt av hans løstsittende dyre dresser og Citroën han kjørte av i hver ettermiddag. Klart irritert av frakaene fortsatte han å berøre de to bråkmakerne. Overraskende nok appellerte han til fornuften! Hvordan kunne de slå opp en slik forstyrrelse? Det var utro, og de skulle roe seg og være rimelige, respektere husets regler og felles anstendighet. En av få beklagelser i livet mitt er at jeg savnet muligheten til å kaste dette tilbake i ansiktet hans. Han forrådte effektivt psykoanalyse. I følge hans eget verdensbilde og forståelse av menneskelig atferd var en appell til fornuften omtrent det siste som skulle fungere under omstendighetene og med dette klientellet. Som sosialpsykolog hadde jeg selvfølgelig ingen innvendinger i det hele tatt. Hva enn det trengs, baby! Men psykoanalyse? Anke til ego akkurat i det øyeblikket da id slippes løs? Jeg tror ikke det. Det var et anspent og trist øyeblikk, hvor morsomheten som bare kom opp for meg år senere.