Ordkrig og skyldspelet

Husets speaker har vært på nyhetene i flere dager nå. Kommer fra en maktposisjon, står Nancy Pelosi nå overfor den pinlige utfordringen med å angre det hun skapte i en ordkrig med media. I går beskrev jeg Meghan McCains positive egenskaper til en ung kvinneleder, og jeg vil kommentere hvordan en positivt sett leder kan komme i urolige farvann ved å lage en mer ekstrem situasjon i stedet for å holde det i et grått område som de fleste politikere pleier å gjøre, til låst. Media har vært i en vanvidd (de er ikke de eneste) over Pelosis sving fra "feilinformert" til "løy" uttalelser angående CIA, og ingen virker lykkelige. Vel, bortsett fra kanskje media og noen medlemmer av vårt publikum.

Alpha Kvinner i maktposisjoner må opprettholde den kraften med åpenhet og tillit. Dessverre risikerer denne situasjonen å få Pelosi til å virke som en absent deltaker (hun var der, men gjorde ikke det forstå hva de mente), eller som noen som hørte hva som ble sagt, men avfeide betydningen av det som foregikk (ikke bra enten). Surrer ut ved CIA, tar del i den beryktede fingerspissen i stedet for en mea culpa-stilling (jeg burde ha visst implikasjonene av det som ble sagt, men etter min oppfatning så de ut til å være minimert) ville ha vært en mer moden holdning. Nå som hun er i et hjørne, hva kan hun gjøre for å berge situasjonen? Og dessuten - hvordan kan hun berge det med sin verdighet og CIAs verdighet intakt, om i det hele tatt mulig?

Har dette noen gang skjedd med deg i arbeidssituasjon? La oss si at du ble orientert om en delikat forretningssituasjon (eller at det kan være en delikat situasjon som involverer en ansatt), og at du enten feilvurderte situasjonen, eller at du savnet den helt? Blir du opptatt av skyldspillet?

Hva tror du en positiv leder ville gjort i denne situasjonen? Tror du at han / hun vil ta denne holdningen selv om det kostet ham / henne stillingen?