Får du politiske forståsegpåere panikk?

Jeg brukte et år på å lære understreke reduksjonsteknikker og livstimer fra de klokeste, mest medfølende lærere, healere og mystikere Jeg kunne finne.

Jeg trodde jeg hadde oppnådd varig indre ro.

Så hvorfor, bare fordi dette er en valgsesong, har jeg falt byttedyr for prognostikasjonene av panikkpolitiske forståsevenner?

Skrei av anspente snakkehoder på TV truer med å erodere all fremgang jeg har gjort.

"Chill out" Jeg vil fortelle Chris Mathews, Chris Wallace og Chris Hayes. "Hold den tanken!" Jeg vil si det til Chuck Todd. David Gregory lager meg engstelig. Morgen Joe gjør meg elendig. Jeg prøver å være balansert og jordet mens alle rundt meg ryker og sporer avstemninger.

Hvert ord ut av hver kandidats munn blir analysert. Hver spin-lege snubler og kaster slag.

I likhet med de syngende deltakerne på The Voice, som må møte hverandre i "Battleground Contests", vil president Obama konfrontere Mitt Romney igjen på scenen neste uke under sin siste debatt. Tilhengerne hans er engstelige, hans motbydere raser opp presset, dommerne og trenerne forbereder seg kritikkene deres før forestillingene til og med har startet, kvinnes garderober blir bekymret for, og jeg gjemmer meg i seng.

President Obama, sier forståsegpåerne, ikke kan være for varm, og han kan ikke fremstå som for kul. Han kan ikke fremstå for smart, eller han vil være for professor. Han kan ikke lage en dum gaffe, eller han vil synes å være i kontakt med smertene våre. Han kan ikke bli sint, og han kan ikke være passiv. Han kan ikke kalle Mitt Romney a løgner fordi det ikke ville være president. Han kan ikke sitte stille mens Mitt Romney snurrer fakta. Eller løgner.

Han kan ikke smile for mye, eller han vil være en klovn som Joe Biden. Han kan ikke se på, se ned på notene sine, riste på hodet eller rynke.

Jeg kunne aldri løpe for president.

Hva ville forståsegpåere si om meg hvis alle grep kunne granskes?

Hvis noen installerte et skjult kamera i huset mitt, ville de bli sjokkert over all tiden jeg bruker i sengen. Jeg er skribent, og den bærbare datamaskinen min legger seg perfekt i brettene i badekåpen min. Hvorfor bruke et skrivebord når sengen min er så koselig?

"Kler hun seg noen gang?" Jeg kan tenke meg at Chris Matthews skriker.

"Kommer hun noen gang ut av sengen?" Jeg kan se at Bill O'Reilly smiler.

"Hun er oppe midt på natten og gnager på småkaker!" Jeg kan tenke meg at en ung ung pundit avslører.

"Hvis hun hadde kuttet ned koffein hun skulle sove bedre. "

"Hvis hun hadde fått mer trening, ville forfatteren bli bedre."

"Hun er for avslappet."

"Hun ser slags engstelig ut."

"Hun slutter aldri å sjekke Twitter-feeden sin."

"Hun bruker altfor mye tid på ebay."

"Kan du tro hvor lenge det har gått siden hun har skrevet noe anstendig?"

"Hvorfor kjøper hun ikke noen nye pyjamas?"

"Eller rengjør den bærbare datamaskinen? Det er skitten! "

"Hun er lat, ut av det wimp!" Jeg kan tenke meg at Andrew Sullivan sa om meg.

Det er tross alt det han sa om president Obama, mens kritiserer ytelsen hans i den første debatten.

Og Andrew Sullivan regner seg som en tilhenger av presidenten.

Hvem trenger frenemier med slike venner?

"La ham som er uten synd, kaste den første ordspillet," vil jeg si til menneskene som gir meg nervene i stedet for å inspirere oss alle til å stemme.

En manns wimp er tross alt en annen persons verdige president.

Hva om vi bare fulgte dette valget for oss selv, øyeblikk til øyeblikk, som lever i hvert eneste øyeblikk som det skjer, uten å sjekke hvordan noen andre på kloden tolker det øyeblikket? Ville det ikke være en bedre måte å forberede oss til å avgi stemmesedler?

Ville det ikke være en bedre måte å leve til enhver tid, spesielt i så viktige tider?

Jeg kan forestille meg at alle lærerne og terapeutene mine nikker med sine kloke hoder.

Når jeg mediterer regelmessig, er jeg mindre reaktiv på verden og mer reflekterende.

Så jeg øker medisinene mine de siste dagene av denne lange presidentkampanjen.

Jeg prøver å ikke forhåndsdømme noen. Jeg prøver å lytte til stoff i stedet for spinn. Jeg ber ikke alles mening. Jeg prøver å slå av støyen i hodet. Jeg håper å høre hva folk sier i stedet for hvordan alle pundits reagerer. Jeg prøver å tenke selv og bruke mitt eget sinn. Jeg lover å ikke hoppe til konklusjoner. Å sitte stille og lytte. Jeg håper å holde meg rolig slik at jeg kan behandle kompliserte ideer. Jeg prøver å håndtere følelsene mine slik at jeg kan høre, tenke og snakke tydelig.

Kanskje jeg faktisk er munk i en minivan.

Eller en badekåpe.

Priscilla Warners memoarer "Learning to Breathe - My Yearlong Quest to bring Calm to My Life", er nå tilgjengelig i pocket. Følg henne videre Twitter på Facebook eller på nettstedet hennes.