Tyrkia-dagen: fakta eller fiksjon?

Du kan forestille deg min overraskelse da jeg leste i Andrew Smiths Spisehistorie at Thanksgiving har mye mindre å gjøre med pilegrimer og indianere enn det gjør med to kvinnelige romanforfattere jeg aldri engang hadde hørt om: Sarah Josepha Hale og Jane G. Austin (ingen relasjon til den langt mer kjente Jane Austen av Stolthet og Fordommer ry).

Ja, et måltid ble delt av pilegrimene og Wampanoag-indianerne i Plymouth Colony i 1621, da daværende guvernør William Bradford erklærte høytid etter innhøstingen, men den aktuelle dagen ble på ingen måte ansett for å være en av takksigelse. Alle som vet noe om pilegrimene, vet at en dag med høsttakkefest ville blitt brukt på knærne ved å takke Gud i kirken, og ikke haustfullt festet rundt et stønnebrett. De var tross alt puritaner!

Vår første president var ingen puritan, men han var enig i at høsttakkefesten var en ting og et høytidelig måltid ganske annet. Washington erklærte ofte høsttakkefest, men han gikk også ut for å anbefale at "slik rekreasjon, som, selv om andre ganger uskyldige, kan komme til å bli formålsløs formålet med dette utnevnelsen, bli utelatt på så høytidelig Anledning."

Alt i betraktning må du lure på hvordan slike høytidelige dager med høsttakkefest klarte å bli til vår Thanksgiving-ekstravaganza, komplett med Macy's Day Parade, mange fotballspill og nok mat til å synke et skip.

Vel, folk var det de er, ble festlige takkeverksmiddager feiret rundt om i landet, selv om det ikke nødvendigvis var på samme dag og ikke nødvendigvis med den samme maten. I romanen hennes fra 1823 North; eller, en fortelling om New England, Sarah Josepha Hale - senere kjent som "Thanksgiving Mother" - utpekte et helt kapittel til en slik middag, komplett med stekt kalkun, saus og gresskarpai. Kort tid etter gjorde hun det til sitt oppdrag å få Thanksgiving erklært som nasjonaldag. I de neste førti årene lobbet hun alle politikere hun kunne, og appellerte til president Lincoln selv. Sommeren 1863 innrømmet han hennes ønske på hælene til de avgjørende slagene i Gettysburg og Vicksburg. Dermed var det slik at den siste torsdagen i november ble en nasjonal høytid, feiret i både Nord og Sør.

Noen tjue år senere ga en annen forfatter den nylig nasjonaliserte høytiden sin kolonihistorie. I henne Standish of Standish: En historie om pilegrimene, Jane G. Austin sendte høsttakkefesten tilbake i tid: rett tilbake til den høstferien fra 1621 erklært av William Bradford. Plutselig satte pilegrimer og indianere seg, ikke til en rik høstfeiring, men til et høsttakkefest med musling saft, østers, kalkuner fylt med bøknøtter, hjortekaker, for ikke å snakke om alle slags steker, grønnsaker, øl og rot øl.

Dermed var det at pilegrims høstfestival ble omgjort til en nasjonalt Thanksgiving-dag signert til lov av president Lincoln i hans ønske om å forene et krigsherjet land.

Men fortsatt er det saken om kalkunen. Hvorfor spesielt "Tyrkia-dagen"?

Vel, på den ene siden er det symbolsk. Innfødt til Amerika var den ville kalkunen Benjamin Franklins valg for nasjonalfuglen: "For min egen del skulle jeg ønske at Bald Eagle ikke hadde blitt valgt til representant for vårt land. Han er en fugl med dårlig moralsk karakter... Sannheten [er at] Tyrkia er i sammenligning en mye mer respektabel fugl, og samtidig en ekte original innfødt av Amerika. "

På den annen side er det overkommelig - i det minste sammenlignet med en stående ribbestekt eller indrefilet av storfekjøtt - som fylle, søtpoteter, maisbrød, tyttebærsaus og gresskarpai. I denne forbindelse kunne ikke TV-kokken Sandra Lee være mer i høsttakkefesten med kostnadene-skjæring meny som lover en festlig middag for åtte for ikke mer enn $ 45,00 (som hun sier, "det er mindre enn $ 6,00 per person!").

Symbolsk og rimelig. Det forente landet vårt og gjør det fortsatt. Hver innvandrergruppe lager kalkunen til sin egen, og stapper den med basmatiris, jasminris, stekt ris, surkål, og til og med refried bønner - mat de pilegrimer og indianere fra Wampanoag aldri kunne ha hatt forestilt meg!

Plager det meg at Thanksgiving viser seg å være like mye litterær skapelse som historisk faktum - og kanskje litt mer? Ikke på det minste. Hva ville tross alt julen være uten Charles Dickens og hans fortelling om Ebenezer Scrooge?

Som jeg ofte har hatt grunn til å konkludere, skal du aldri undervurdere kraften i pennen!