Writers Block and Suicide in Film
kvinne tenker på selvmord
Tretti dager frist for å lese og skrive. Ikke så lenge, men absolutt gjennomførbart. Så begynte jeg å lese boka ...
Stor tabbe. Leser den faktisk, mener jeg. Hvis jeg kunne, ville jeg prøvd en Vulcan-sinnssonde, prøvd å "absorbere" bokens essenser, piske av en anmeldelse på 500 ord og sende den på vei.
Problemet var at jeg ikke kunne finne bokens essens. Kanskje skjulte det seg under skredet av ord, definisjoner, typologier, haltende "vitenskapelige" hypoteser og uendelige under- og suprakategorier av selvmordsmotiver. Jeg skjønte raskt at jeg var midje-dypt i en kvagmire av feilrettet vitenskap. En psykologibok med en anal personlighet.
Farvel moro, hei jobb.
Bokens scientismiske dross ble understreket av forfatterens fullstendige fravær av forståelse av hvordan filmer lages, noe som er litt klissete wicket når du vurderer hvordan film og selvmord i det virkelige liv gjør og ikke sammenfaller i forhold til motivene folk har for å begå selvmord, som i: Hun
Etter å ha lest, uthevet, understreket og satt inn marginnotater, begynte jeg å stille spørsmål ved om jeg bare ikke forsto hva forfatteren sa. Problemet mitt, ikke hans. Jeg ga boka til min kone, Rachel, manusdoktor, for å teste virkeligheten min. Vi hadde begge lest skumle bøker skrevet av seriøse, men naive lærde som intellektualisering er den kongelige veien til ansettelsesperiode - men ikke til den kreative bevisstløs av kunsten å enten manusforfattere eller filmskaping. Var dette en annen?
Et døgn senere pluppet hun sine reaksjoner og forslag på pulten min: "Det er ikke du, kjære. Denne boken suger. Det er pretensiøs, altfor detaljert, forstoppet forfatterskap som forråder blende uvitenhet om pølsefabrikkens tilnærming det er Hollywood-filmproduksjon, "erklærte hun, og la deretter surt til," hva filmprodusenter liker å kalle "'Hei du, bøy over,' samarbeid."
Når hun holdt boken i hånden som om den ble pesten av pesten, ga hun et direktiv: "Skriv opp den anmeldelsen nå. Få det akademiske søppelet ut av dette huset før det driver deg og meg nutsier." På det tidspunktet droppet hun boken på tvers av rommet.
Jeg leste deretter kommentarene hennes. De var like brutale. Tonen hennes ville gi mønstre som tilbakemelding på en Hollywood-manuskonferanse, men ikke i en akademisk anmeldelse.
Jeg ventet flere dager før jeg kom tilbake til å lese hva som ble min bête noire. Men jeg hadde lagt feil på boka. Søket (og diverse distraksjoner) tok meg noen dager til (du ser hvor dette går, ikke sant, Sigmund?).
Jeg satte meg igjen til oppgaven: tre dager med skimming, gjenlesing av passasjer, kapitler og det kulminerende SAMMENDRAG kapittelet. Det var galskapende; og jeg kunne fremdeles ikke finne skjemaet som fanget stjernebildet av akademiske bleats som er avhandlingen om selvmord i film og i det virkelige liv.
Frustrert prøvde jeg bunnfôring. Jeg googlet tittelen for å se om den hadde blitt evaluert andre steder, annet enn de utdragne ravene på bokjakken, som ofte kommer fra andre forfattere i stallen til samme forlegger; vanligvis garantert å prise fremfor å begrave. Jeg kom på zip, nada, ingenting. Jeg var på egen hånd.
Dagene går. Jeg sliter, gir, tisper, har problemer med å sove. Mitt sinn blinker på ironiske avisoverskrifter og TV-kravler: MediaPsykolog begår selvmord, ikke i stand til å skrive anmeldelse av bok om selvmord.
Daglig ser Rachel på meg. Smiler med sympatiske øyne. Sier ingenting. Stille støtte.
Underlig, merkelig, ting fortsetter å komme opp, og krever min umiddelbare Merk følgende. (Nei, ikke blyantsliping. Egentlig er jeg bedre enn det). En student i Utah videregående skole ønsker å intervjue meg om mediasykologi, for seniorprosjektet hennes. En journalistikkstudent fra Northwestern spør om USAs besettelse av kjendis. Da måtte jeg selvfølgelig ta intervjuet med damen fra Parade Magazine om fanatiske Superbowl fans og hva som driver dem til å tappe guzzling, ha på seg ostehoder og sportslige tofargede malte ansikter.
Alle tydelig rettferdige avbrudd.
Det er nå en uke før frist. Jeg gjør et stopp for å skanne datamaskinen min etter virus, skadelig programvare og defragmenteringsbehov for å fremskynde behandlingen. Da må jeg ganske enkelt hjelpe arbeiderne med å installere det nye korkgulvet i medierommet. Følg det ved å raskt ta noen bilder av en flokk haremdannende kalkuner som beiter på de frostede åsene bak huset. Aldri vite når du trenger det nøyaktige preget av naturen for en Picassa-kveld.
To dager før fristen, Jeg er ikke noe sted nær ferdig. Mens jeg går hunden rundt innsjøen for tredje gang den morgenen. Jeg trakasserer meg: "You utsette, løpe-på-tom, ubrukelig-av-crap-skribent. "
Jeg smeller tilbake i huset. Rachel ser ansiktet mitt og beveger meg over til vasken der hun vasker oppvasken (hennes stille tid). Med våte hender kopper hun ansiktet mitt, ser meg i øynene.
"Stuart, den boken er djevelens verk. Hva avslørte forskningen? At kvinner begår selvmord oftere enn menn på grunn av relasjonsstammer? At kunsten snakker mer veltalende enn vitenskap? Egentlig? Jeg vil varsle pressen. For en håndfull banale selvmordsstråk! "
Hun pekte på meg og ga det avgjørende slaget. "Boken fortjener ikke respekten du gir den."
Og plutselig var det fornuftig. Jeg prøvde å legge respektfull leppestift på en vanvittig, akademisk gris, og prøvde å passe en silkepung over en purkeør. (Og hvorfor er det så mange grisemetaforer for uoverensstemmelser og misforhold?) Min anmeldelse trenger ikke stemme overens med bokens absurdistiske kompleksitet, dumme nøkternhet og naive analyse. Fanden med silke vesker. Jeg bestemte meg for å gi gjennomgangen burlap-behandlingen den fortjente.
Tre timer senere den hjemmekoselige, respektløse lille avlyttingen av en anmeldelse ble født, ryddet opp litt, og deretter sendt pliktoppfyllende til journalen. Jeg foretok frist og med en politisk risikofylt gjennomgang (journalredaktørens arbeid ble sitert flere ganger i boka). Når det gjelder meg og Rachel, vel, vi tente bål, drakk noen
