Flekken på veien

Mens jeg gikk tur med hunden i forrige uke, akkurat da skumringen sank inn, slo jeg meg ut i en liten kropp liggende mot siden av veien. Det var den fra en babyjavelina (Arizonan villsvin) - omtrent halvannen fot lang og tydeligvis ikke mer enn noen få uker gammel.

Gitt den dårlige sikten må den ha blitt truffet av en bil i nesten mørke - men det var veldig lite trafikk på den aktuelle veien - så jeg bestemte meg for å komme tilbake om morgenen for å fjerne kroppen og begrave unggutt.

(På sensommeren reiser de voksne spydkastene med sine nye familier gjennom ørkenen og skrubber inn i de omkringliggende hagehusene. De går i kø... foreldre leder veien, mens ungdommene lærer å fôre for seg selv, tilsynelatende ikke har noen problemer med å holde seg tett bak. Synet til disse høyeørkenenes skapninger er ikke bra, men deres luktesans og hørsel er akutt. Når de blir eldre, blir villsvinene tykke og ru-børste-gråtoner, men når de unge er delikat-slanke, mye lysere-gråtoner og traver søtt i kø:

Da jeg kom tilbake tidlig neste morgen, hadde kroppen imidlertid gått. Det var ingen tegn til det under buskene som kantet veien. Jorden hadde heller ikke blitt forstyrret, noe som tyder på begravelse. Den eneste indikasjonen på at en levende skapning hadde gått denne veien var adark

flekk på den lysere overflaten av veien... et avtrykk som perfekt skisserer formen den lille kroppen en gang hadde tatt.

Jeg var ikke forberedt på tristheten som plutselig tok tak: den lille skapningen hadde hatt så lite tid å oppleve å være og ferd med å bli en javelina. (Og jeg husket den samme fristende melankolien som rammet da jeg reiste i Antarktis, og en flott skua feide ut av himmelen og bar bort en liten keiserpingvinkylling.)

Noen lesere rister kanskje på hodet når de leser disse linjene og mumler for seg selv ‘…hvilken sentimentalitet! ‘Men de ville tatt feil. I slike tilfeller kan man identifisere seg med dyrenes skjebne på en måte som går utover en flyktig token angrer på deres død... og når mer dyptgående nivåer av tanker og følelser som får en til å føle mer med dyret enn ganske enkelt til den.

Jeg beskriver i min siste bok, Hva i helvete er nevronene opp til?, hvordan menneskelig bevissthet har en måte å ‘følge opp’… etter oppfatningen av at noen akutt arresterer ‘fakta’ eller ‘skjer’…. å indusere en kontemplativ form for ærbødighet... der den karakteristiske personlige effekten av hendelsen tar over for å hjemsøke dem. En spesielt kraftig slik respons kan oppstå når det gjelder vårt forhold til dyr. Vi beskriver det som empati Evnen til å være følsom for og identifisere med følelser og skjebne til en annen levende skapning... menneskelig eller ikke-menneskelig. Slik var svaret mitt etter å ha konfrontert kroppen til den unge javelinaen: en plutselig, uvillig bølge av ekstrem empati.

Her er noen linjer av den engelske romanforfatteren og dramatikeren John Galsworthy som forteller om innlevelsen, kjærligheten, som kan eksistere mellom en mann og en hund. (Galsworthy døde i 1933, ett år etter å ha mottatt Nobelprisen for litteratur). Hvis en mann ikke snart går utenfor tanken: "Hva skal denne hunden tjene meg på?" Til den store tilstanden med enkel glede å være sammen med hunden, han skal aldri kjenne til essensen i det kameratskapet som ikke avhenger av hundens punkter, men av litt underlig og subtil blanding av stum brennevin. For det er av stumhet at en hund blir for en så fullstendig over verdi; med ham er man i fred, der ord ikke spiller noen torturtriks. Når han bare sitter og elsker og vet at han blir elsket, er det øyeblikkene jeg tror er dyrebar for en hund - når han med sin forguderende sjel kommer gjennom øynene, føler han virkelig at du tenker om ham.

Nå flere dager senere har til og med flekken på veien gått: det siste beviset på livskraften som er ansvarlig for å være av ett lite og uviktig dyr….

Nei: Jeg tror ikke at det er noe galt med meg i å se denne ubetydelige døden som en symbolsk påminnelse om den felles skjebnen som deltar i alle levende skapninger - ikke engang utelukket oss menneskelig vesener… den antatt ‘toppen av linjen’ verdslige okkupanter som oppregnet av professor Arthur O. Lovejoy i de berømte Harvard-foredragene fra 1933 med tittelen ‘The Great Chain of Being '.

Jeg kjenner ikke til noe kraftigere utsagn om ytterlighetene av empati som kan overta et menneske, enn det uttrykt av Robinson Jeffers, den amerikanske dikteren. I diktet hans ‘The House Dog’s Grave’ han forteller om sin kjærlighet til sin engelske bulldog Haigh, som han har gravlagt like utenfor inngangsdøren sin (besøkende til huset finner graven der). I diktet er det det Haigh, hunden og snakket med sin herre.

Du var aldri mestere, men venner. Jeg var din venn.

jeg elsketdu vel, og ble elsket. Dyp kjærlighet holder ut

Til slutt og langt forbi slutten. Hvis dette er min slutt.

Jeg er ikke ensom. Jeg er ikke redd. Jeg er fremdeles din.

Bare en flekk på veien, men ...