De to tingene Gen-I trenger mest

Dette er et gjestepost av Gary Robinson, LMHC, NCC. Han er direktør for rådgivning ved Hartwick College i Oneonta, NY og psykisk helseoverlege til flere gap år /erfaringsutdanning programmer som medgründer av P3 rådgivere for mental helse.

Selv om mye er skrevet, teoretisert og postulert om måtene universitetsfakultet, ansatte og arbeidsgivere kan mer produktivt ta kontakt med "tusenårsgenerasjonen," relativt lite har blitt tilbudt i veien for veiledning når det gjelder den siste generasjonen ungdommer som skal uteksaminere seg fra videregående skole: “Generasjon I” eller “Gen-I”, for kort. Gen-I kjennetegnes ved å ha blitt utsatt for smarttelefoner, nettbrett og bærbare datamaskiner og den resulterende øyeblikkelig tilgang til informasjon siden barnehageårene eller tidligere.

Det som danner bakteppet for Gen-I er at mange i denne generasjonen har blitt eller blir oppdratt av foreldre som har vært aktive nesten minutt for minutt i livet til og med høyskolen år. I noen tilfeller har dette dreid seg om “helikopter

foreldre”Oppførsel: en generell svevende, over involvert stil som gir lite uavhengighet beslutningstaking og tankefrihet fra unge mennesker. Dette er sannsynligvis en av de flere faktorene til at så mange Gen-I-studenter sliter med lavere motstandsdyktighet og mindre utviklede mestringsevner enn tidligere generasjoner.

Alt dette er ikke for å si at situasjonen er håpløs. Gen-I-studenter har vært mer utsatt for informasjon og er derfor mer verdslige på mange måter enn sine eldre kolleger. De har en tendens til å være mer selvbevisste og frittalende når det gjelder å få behovene deres også oppfylt. De fleste av oss som jobber tett med Gen-I-studenter, er enige om at dette er den mest interessante og samtidig utfordrende gruppen vi har sett komme gjennom dørene våre. Rådgivningssentre for høgskoler rapporterer om bruk av tjenester; Gen-I opplever veldig lite stigma når det gjelder å søke hjelp og er ganske villige i de fleste tilfeller til å diskutere problemene sine med voksne omsorgsfulle. Når man vurderer oppveksten til mange Gen-I-studenter, er det fornuftig: vi har oppdratt dem til å føle seg komfortable voksne og har coachet dem så å si hele livet for å finne det meste av moroa via voksen-tilrettelagte, tilsyn aktiviteter. Men hver side har en ulempe. Gen-I-studenter rapporterer også generelt høyere nivåer av angst, depresjon og suicidal tenking enn noen gang siden disse problemstillingene har blitt studert.

Som en som har vært en direktør og terapeut for høgskolerådgivningssenteret i 30 år, har jeg hatt et fugleperspektiv av det kulturelle skiftet som har funnet sted. Da jeg først kom inn på studenterfeltet, var utfordringen å overbevise studentene om å benytte seg av de tilbudte tjenestene. Stigma angående psykiske helseforstyrrelser løp høyt, og de fleste campusene hadde veldig lite rådgivningstab som resultat; det var vanskelig å vurdere behovet ettersom så få studenter kom til rådgivning. På 30 korte år har situasjonen nærmest snudd seg. Rådgivningssentre for høgskoler sliter med å henge med i den høye etterspørselen etter økter, til tross for den tapper innsatsen fra mange studiesteder for å øke størrelsen på deres rådgivere. For 30 år siden var det fremdeles rester av 1960-tallet med ordtaket "Ikke stol på noen over 30" hvisket blant studenter, nå vil de fleste studenter heller oppsøke profesjonell hjelp fra eldre, fortrolige voksne enn fra deres kolleger. Dette kan delvis skyldes frykt å få utsatt problemene sine på sosiale medier hvis de tør fortelle en kollega om problemene sine. Men oftere enn ikke er det fordi de har vært vant til å tette, vennlige forhold til voksne siden de dannende årene.

Arbeidet mitt i høgskolerådgivningssentre samt psykisk helseekonsulent i flere Gap Year og erfaringsopplæringsprogrammer for ungdom har ført til at jeg konkluderer med at det er to grunnleggende oppgaver som de fleste Gen-I-studenter må utføre for å øke sjansen for å lykkes med å bygge sunne, uavhengige liv når de nærmer seg collegeårene og bortenfor:

1. Involvering - Som nevnt over, har Gen-I stort sett blitt oppdratt av velmenende men noen ganger over involverte voksne som ikke alltid har tillatt det dem for å “lage sin egen moro.” Å anta at når de først er ute av huset, kan de styre total frihet er i beste fall naive og farlige verst. De trenger positive aktiviteter som f.eks sport, hobbyer, klubber, deltidsjobb, frivillighetstjeneste, treningsrutiner, etc. å strukturere fritiden sin med. Kanskje har ingen generasjoner håndtert fritiden sin optimalt, men Gen-I fremstår som spesielt utsatt hvis de har for mye ustrukturert tid.
2. Mentoring - I motsetning til noen tidligere generasjoner har Gen-I ofte glede av (les: "begjærer") samspill med voksne omsorg. De fleste Gen-I-studenter trives med en mentor eller mentorer i livet av en åpenbar grunn: det er det de er vant til. Dette kan være en eldre student i ledelse stilling, en coach, en rådgiver / rådgiver, en lærer / professor, etc. men denne oppgaven skal ikke ignoreres. Borte er dagene da ungdommer ble fortalt: “Svøm eller synk”; Gen-I trenger mentorer for å støtte suksessen. Hvis de ikke finner en (e) mentor (e) etter videregående skole, har de økt risiko for flom.

Kort sagt, som de som jobber med ungdom i forskjellige omgivelser, må vi gi dem den rette blandingen av utfordring og støtte. Når det gjelder Gen-I, må vi finne ut hvordan vi "møter dem halvveis" når det gjelder å se på hvordan de er oppdratt og smelte det med det de trenger å gjøre for å møte utfordringene fremover. Hvorvidt Gen-I er mindre "moden" enn andre generasjoner da de var i samme alder, er et spørsmål jeg overlater til forskerne. Det jeg vet med sikkerhet er at de er forskjellige, både på oppmuntrende og angående måter. Fortsatt, optimisme florerer: med det rette nivået av involvering og veiledning i deres daglige liv, har jeg sett en enorm vekst forekomme i relativt korte perioder.

Gap Year-programmer og andre mer "praktiske" erfaringsopplæringsprogrammer kan være svaret for de Gen-I-studentene som er viser tegn på at de ikke er klare følelsesmessig eller ikke er motiverte for tradisjonell studium direkte fra videregående. Nok et år med "modningstid" før stresset i college-livet står overfor, kan være den rette veien å følge for noen. Mange foreldre har med rette omfavnet forestillingen om at “høyskole ikke er for alle” og har hjulpet barna sine med å sikre andre alternativer, inkludert teknisk trening, praksisplasser osv. Med økende collegekostnader, stigende nivå på studentgjeld og en veldig konkurransedyktig global økonomi, kan det å tenke utenfor boksen være en god tilnærming for noen. Men selv om en fireårig høyskoleopplevelse er den valgte veien, bør vi minne oss selv på at Gen-I trenger veiledning og involvering når de forlater hjemmet.