Syn på lykke knyttet til politisk orientering

De fleste mennesker bekjenner seg til å være enige om at de som har råd til å gjøre det, burde prøve å hjelpe dem som tåler økonomisk berøvelse uten noen egen skyld. Hver større verdensreligion krever kjærlighet overfor de fattige. Dette ser ut til å innebære at de harde virkningene av dårlig formue anses som et uberettiget grunnlag for inntektsulikhet.

Men hva med hell? Hvis en person oppnår formue eller inntekt på grunn av bare hell, har hun rett til å beholde gevinsten? Skal de anses som opptjente? Fortjent?

Et nylig eksperiment av en gruppe norske økonomer antyder at hvordan folk tenker på dette er betydelig forutsagt av - vi kan kanskje forutsi - deres politiske syn. Alexander Cappelen, Sebastian Fest, Erik Sorensen og Bertil Tungodden * fikk fag utføre noen oppgaver til gjengjeld for et garantert deltagelsesgebyr på rundt $ 11 og muligheten for å tjene betydelig mer. I eksperimentet ble forsøkspersoner tilfeldig tildelt enten en høy eller lav utbetalingsstatus, hvorved halvparten ville få $ 88 (i tillegg til basisavgiften) og den andre halvparten $ 0. I baseline-behandlingen ble hvem som var en vinner og hvem som tapte bestemt av eksperimentene som tegnet fargede baller fra en urne som inneholdt et like stort antall grønne og gule baller; de som det ble trukket en gul ball for var vinnere.

En annen behandling fungerte nesten på samme måte, bortsett fra at hvert emne i den ble bedt om å bestemme hvilken farge på ballen som ville telle som en vinnende for seg selv. Hver ble fortalt i begynnelsen at det var en urne som inneholdt like mange gule og grønne kuler. Hvis et motiv valgte gul (grønn) og en gul (grønn) ball ble trukket tilfeldig for henne, fikk hun $ 88-betalingen, ellers fikk hun $ 0.

I begge behandlingene ble hver vinner tilfeldig matchet med en taper, og skapte et par hvor en person skulle tjene $ 88, den andre $ 0. Deretter ble en tilskuer spurt om å endre den distribusjonen, uten å påvirke det totale beløpet. Tilskueren kunne endre divisjonen ($ 88, $ 0) til ($ 78, $ 10), ($ 68, $ 20), og så videre - til og med å reversere ulikheten til ($ 0, $ 88). Ingen veiledning ble tilbudt av eksperimentene om hva som kan motivere til å endre distribusjonen, og instruksjonene heller understreket at standardinntektene var svært ulik, og heller ikke at tilskuerjobben var å bestemme om de skulle gjøre dem mer lik.

Kanskje for å gjøre det lettere, men kanskje også gi en viss identifikasjon med de berørte parters situasjoner, var tilskuere også deltakere, men bestemte andres utdelinger. Hver deltaker, det vil si mens hun ble tildelt et par som en $ 0 eller $ 88 inntjener i seg selv, var også ble bedt om å oppføre seg som tilskuer for et annet par deltakere hvis identitet vil forbli ukjent med ham. Hans egen inntekt kan bli endret på lignende måte ved valg av en annen anonym tilskuer.

Det første funnet var at om forsøkspersoner hadde fått sjansen til å velge den vinnende ballfargen, hadde en statistisk signifikant effekt på antall tredjeparter som velger å omfordele, og på beløpet de omfordelt i så fall. I grunnlinjetilstanden, der forsøkspersoner ikke hadde noe å si for hva som var den vinnende fargen, valgte bare rundt 10% å forlate den ulik fordelingen som det var, med omtrent 60% som valgte å fullstendig utjevne fordelingen og de resterende 40% valgte forskjellige delvise grader omfordeling. Men i behandlingen der hvert individ hadde valgt sin vinnende farge, etterlot en større andel, omtrent 20%, ulikheten som den var, med mindre 40% som delte likt.

Eksperimentørene samlet også noe demografisk og annen informasjon fra hver deltaker. Et spørsmål stilte hvilket parti temaet hadde støttet i et nylig valg. Da de delte utvalget i venstre kontra høyre-tilbøyelige velgere, fant de ut at for venstrestyrte velgere valgte aksjene å like omfordele kontra la være distribusjonen var ikke vesentlig forskjellig i utgangspunktet kontra "velg din farge" behandlinger. Høyrevridende velgere valgte derimot vesentlig og betydelig mindre omfordeling i behandlingen med valg av farge enn i utgangspunktet.

En mulig tolkning er at venstre- og høyresidende velgere abonnerer på forskjellige etiske teorier. For mange venstre velgere virker flaks et moralsk irrelevant grunnlag for forskjeller i belønning, og å velge ballfarge endrer ikke vesentlig det faktum at gevinst og tap bestemmes av flaks. For mange høyre velgere kan derimot god eller dårlig formue være uten betydning for å bare belønne når de berørte individer er helt passive, men en så liten rolle som riktig å navngi den vinnende fargen er nok til å gi ørken. Deres magefølelse ser ut til å være "hvis jeg gjør et riktig gjetning og får noe av å gjøre det, har ingen rett til å ta det fra meg."

Å forbedre vår forståelse av hvordan samfunn kan lykkes med å moderere ulikhetene som følger av forskjeller i familiemiljø og sammenhenger, temperament og andre faktorer, mens vi opprettholder bredt samtykke blant de berørte parter, vil kreve at vi bedre forstår rollen som en slik resonnement spiller. Én innvirkning fra Cappelen et al. eksperiment kan være at det legger til saken at om du ser verden på en mer konservativ eller en mer liberal måte, delvis bestemmes av psykologiske predisposisjoner. Hvis det å synes å gi en farge synes du gir rett, kan du være en født konservativ; hvis det slår deg som en irrelevans, en født liberal. Men kausaliteten flyter sannsynligvis også i den andre retningen: konservative (liberale) velgere er mer sannsynlig å samhandle med og høre argumenter fra andre konservative (liberale), og dermed gradvis moter og styrker forpliktelsene til prinsipper som avvisning (godkjenning) av omfordeling som igjen påvirker valg i miljøer som beslutningen lab.

Uavhengig av opprinnelsen til denne disposisjonen, a tro at ingen har rett til å ta bort fra de vellykkede fruktene av deres lykke utgjør en alvorlig hindring for opptrer på den like allment tro at de som lider av frihet uten egen skyld fortjener assistanse. Hvordan vil slik bistand bli finansiert? Å overlate de fattiges hjelp til frivillige impulser fra enkeltpersoner kan i teorien løse dette dilemmaet, men opplevelsen fra de siste århundrer antyder at å involvere regjeringer i sosial støtte fra vanskeligstilte har en tendens til å være mer effektiv enn å overlate jobben til veldedighet. Å oppnå en større grad av enighet om hvilke inntektsstrømmer som er passende mål for beskatning for å finansiere samfunnssikkerheten nett som så mange innbyggere ønsker å bevare, er fortsatt en utfordring for arbeidet med å bygge velstående, human og bærekraftig samfunn.