Autentisk selvtillit og velvære, del VII: Kjønn / kultur

Forholdet mellom Kjønn, Kultur, og Selvtillit

Denne bloggen fortsetter å fokusere på hvordan det å definere selvtillit som et forhold mellom to faktorer gjør en bedre jobb med å gjøre rede for hva vi vet om selvtillit enn andre tilnærminger. Å forstå selvtilliten som et samspill mellom kompetanse (møte utfordringer vellykket) og verdighet (å være en god og moden person) ble vist å være nyttig når vi diskuterte ulike temaer med selvtillit på denne bloggen og andre steder (Mruk, 2019, 2013). Denne oppføringen undersøker hvordan to-faktorstilnærmingen er med på å håndtere noen av problemene knyttet til selvtillit, kjønn og kultur.

Selvtillit og kjønn

Noe forskning på selvtillit og kjønn fokuserer på forskjeller. For eksempel viser det at menn generelt hadde høyere selvtillit enn kvinner. Denne forskjellen blir spesielt uttalt når selvtillit er definert i form av kompetanse, kanskje på grunn av kulturelt partiske muligheter for å lykkes med å favorisere menn. Annet arbeid indikerer at når mulighetene for kvinner åpner seg, endres deres selvtillitsbilde. Etter hvert som kvinner blir mer suksessrike, pleier deres selvtillit å øke, bortsett fra de i to grupper. Den ene er ungdomsjenter som som gruppe ofte ser ut til å ha et midlertidig fall i selvtilliten i den perioden. Den andre er unge kvinner som adopterer veldig tradisjonelle, om ikke stereotype kjønnsformer

identitet (Harter, 1999).

Imidlertid viser forskning basert på å definere selvtillit både når det gjelder kompetanse og verdighet, at hvis begge faktorene er det inkludert i måten selvtillit måles på, blir score for menn og kvinner mer like (O'Brien, Leitzel, & Mensky, 1996). Det ser ut til at menn og kvinner med noen unntak ofte vektlegger en av de to faktorene mer enn den andre med hensyn til deres selvtillit, men den samlede poengsummen for begge faktorene er samlet lignende. Med andre ord, mens mange menn kanskje legger vekt på kompetanse eller suksess mer enn følelser av verdi for deres selvtillit, reverserer mange kvinner denne grunnleggende selvtilliten "formel." Ideen om at to faktorer kan produsere lignende "mengder" av selvtillit på forskjellige måter, lar oss integrere begge typer funn om kjønn og selvtillit. Hvor mye hvert kjønn “laster” den ene faktoren over den andre skaper muligheten for målbare forskjeller, selv om autentisk selvtillit fortsatt krever en positiv grad av begge faktorene.

Selvtillit og kultur

Forskere har lenge bemerket flere viktige spørsmål som gjelder selvtillit og kultur. Den ene er at når det er definert som verdighet eller det å føle seg bra om seg selv som person, har selvtilliten i Nord-Amerika økt i noen tid (Twenge & Crocker, 2002). Interessant nok har også forekomsten av psykiske helseproblemer, noe som antyder at det er et problem med å definere selvtillit når det gjelder å bare føle seg bra med seg selv.

Et annet kulturelt problem innebærer selvtillitsforskjeller mellom grupper. For eksempel fant Twenge og Crocker også at det i Amerika er bemerkelsesverdige forskjeller i selvtillitsnivåer for svarte, hvite, asiater og latinamerikanere. Andre fant betydelige gruppeforskjeller når man sammenligner selvtillit i forskjellige kulturer. Følgelig er det generell enighet om at sosioøkonomiske og kulturelle faktorer kan påvirke selvtilliten i og mellom kulturer.

Spørsmålet om hvorfor slike forskjeller oppstår diskuteres imidlertid mye. Noen hevder at selvtilliten i stor grad er basert på kultur. Denne gruppen argumenterer for at kulturer som vektlegger individet eller personlig suksess, legger større vekt på selvtillit enn kulturer som favoriserer gruppe konformitet, harmoniske forhold, felles verdier og så videre. I så fall begrenser dette synet viktigheten av selvtillit til bare en type kultur, nemlig vestlige.

En annen gruppe ser på selvtillit som mer av et universelt fenomen som folk flest takler på tvers av kulturer, men på forskjellige måter. To-faktorens tilnærming til selvtillit ser disse forskjellene som reflekterer en "kulturell avveining" mellom kompetanse og verdighet (Tafarodi og Swannn, Jr, 1995). I dette tilfellet kan en gitt gruppe eller kultur vektlegge en av de to faktorene mer enn den andre, noe som både vil tillate gruppeforskjeller og kunne redegjøre for dem.

Med andre ord mennesker fra kulturer som understreker viktigheten av individet eller som verdsetter personlig prestasjoner, slik som i Vesten, fremhever kompetansefaktoren mer enn verdighetsfaktoren for selvtillit. Denne faktoren er sterk fordi kompetanse er nødvendig for å lykkes. De som lever i kulturer som favoriserer gruppen eller felles verdier, som de i øst, understreker verdighetskomponenten mer. Denne faktoren forenkler mellommenneskelig harmoni. Tanken er at kulturer kan “bytte ut”, men ikke eliminere den ene faktoren for den andre.

Poenget

Poenget er todelt: Det ene er at kjønn eller kultur kan verdsette den ene komponenten av selvtillit mer enn den andre nok til å skape målbare forskjeller. Det andre er at autentisk selvtillit fortsatt krever en betydelig grad av både kompetanse og verdighet, slik at den ene faktoren er sterk nok til å balansere den andre. For når det gjelder selvtillit, er for mye av en god ting slett ikke bra.